Demokratimangel i politiske organisasjoner forplanter seg videre

OPPTATT MED SITT: Mannen i gata kan vanskelig hevde seg i de politiske organisasjonene.

Hvordan kan politiske organisasjoner preget av ufin maktkamp, beslutninger utenfor demokratiske fora og involvering av utenforstående kunne lede folkevalgte forsamlinger og offentlig administrasjon som skal stå for det motsatte?

 

Det representative demokrati eller styresett innebærer at folket styrer gjennom representanter. Vi liker å tenke at innbyggerne velger sine representanter i øyeblikket de putter stemmeseddelen i valgurnen.

Men, dette er svært langt fra sannheten. Demokratiet har ikke bare mistet store deler av direktedemokratiet – selve grunnlaget for folkestyret – men har nå ingen styring på hvilke kandidater som skal representere dem.

Her vil noen protestere og uttrykke: «Det er ikke slik det virker! Alle kan melde seg inn i politiske organisasjoner og delta i de demokratiske prosessene der som resulterer i rekkefølgen på stemmeseddelen».

 

Politikere er best på maktkamper

Men her undervurderes velgernes observasjonsevne. De redaktørstyrte mediene er fulle av reportasjer om vonde maktkamper innad i partiene. Det kan handle om politikk, men handler vel så ofte om posisjon. Innad i partiorganisasjone er det både formelle og uformelle ledere som sitter med den reelle makten. Logrer du ikke tilstrekkelig for disse, har du ikke den korrekte bakgrunnen eller forstår du ikke dynamikken så er veien din til stemmeseddelens topplasseringer i realiteten blokkert i de etablerte partiene.

Les mer: Stortingspartiene vedtok ny valglov som skjermer dem for konkurranse fra nye partier

Noen få unntak er det. Partiledelsen er noen ganger i så dårlig i inngrep med partiorganisasjonen at det i partiets demokratiske forsamlinger blir stilt benkeforslag og uprioriterte kandidater blir løftet opp. Men, selv slike benkeforslag vil være støttet av kampanjer og renkespill. Beslutningene vil ofte være tatt før voteringene.

Politikerne er naturligvis avhengige av å bli valgt eller holde seg inne med den mektige ledelsen i partiet for å få andre politiske tillitsverv. Dette skulle handle om innbyggeres ønske om å gjennomføre en politikk, men handler nå mye mer om personers ønske om å ha politikkindustrien som yrkesvei. Kampen om blir dermed bare tilsynelatende om å være folkets representanter og i realiteten om å sikre seg personlig makt, lønn, godtgjørelser og gjerne en riktig god pensjon. Skulle det ikke være ledige politiske tillitsverv, vil det å holde seg inne med de rette folka også kunne medføre at man blir ansatt i offentlig administrasjon. Her kan taktikken gjerne være ansettelse i midlertidige stillinger uten utlysning inntil forholdet har vart så lenge at arbeidsgiveren må gå til fast ansettelse.

Les mer: Slår alarm om kultur i eget parti, tar kraftig oppgjør med partikulturen, opplever urent trav i partiet og en sjeldent skitten prosess

 

Lite rom for reelle representanter for befolkningen

For politikere blir kampen om å bli valgt en viktig kompetanse hvor fag- og samfunnskompetanse på politiske spørsmål kommer i bakgrunnen. Det er rett og slett ikke slik mer, at de folkevalgte er representative for befolkningen. For nykommere blir det stadig vanskeligere å komme inn fordi de ikke behersker de skjulte spillereglene og derfor forsterker avviket mellom folk flest og politikerne.

Enkelte politiske organisasjoner har også medlemmer som i kraft av sine verv i og pengestøtte fra eksterne virksomheter, som for eksempel fagforeninger, har en veldig makt. Slike medlemmer kan sitte i sentralstyrer, valgkomiteer og votere under landskonferanser. Dermed stiller de i en annen maktklasse enn det som egentlig skal være kvalifiserende: Å være medlem og bli valgt for sin evne til å representere folket.

De som så står på stemmeseddelen representerer etter hard maktkamp denne ukulturen som vi ser i de politiske organisasjonene. Det handler om udemokratiske prosesser og det handler til og med om å bruke pengemakt for å innta nøkkelposisjoner. Dette er kjent som korrupsjon.

Denne udemokratiske kulturen inntar folkevalgte forsamlinger under skalkeskjul av å være folkets fremste tillitsvalgte. En slik kultur sitter dypt i representantene og preger det politiske arbeidet deres. Velgerne ser dette hele tiden gjennom at politikerne faktisk ikke representerer deres interesser, men har ikke maktmidler for å endre dette. Ikke en gang å velge en annen partiliste ved neste valg vil hjelpe fordi partikulturen er tilsvarende over hele linja.

 

Avler udemokratiske holdninger

Symptomene på kulturen ser vi også gjennom at idealismen i politikken er borte og representantens jakt på godtgjørelser synes ubegrenset, mange tilsniker seg også gjerne fordeler uten særlig frykt for å bli tatt fordi så mange driver med det og represaliene lenge har vært fraværende.

Kan slike politiske organisasjoner og representantene deres lede folkevalgte forsamlinger og offentlig administrasjon på en måte som er verdig demokratiet? I svaret på dette ligger mye av årsaken til at demokratier verden over blir utfordret.