Grunnloven § 30 fastslår at enhver som har sete i statsrådet “er pliktig til med frimodighet å si sin mening.” Prinsippet kan vi spore tilbake til 1814. Det understreker betydningen av kritiske og ærlige ytringer i regjeringens arbeid – selv når slike ytringer kan være upopulære eller risikable.

Grunnlovsparagrafen var opprinnelig rettet mot kongen selv som en del av det tidlige norske konstitusjonelle systemet, Da kunne støtte i grunnloven komme godt med. Men prinsippet paragrafen formidler, er tidløst og fortsatt et ideal for et sunt demokrati. Den anerkjenner at maktutøvelse ikke bare krever lojalitet, men også motet til å utfordre og stille spørsmål.

Les også: Minsak.no bør tillate anonyme underskrifter i ytringsfrihetens navn

Frimodige ytringer kan være lite lønnsomt

Men å ytre seg med frimodighet er ikke nødvendigvis enkelt, verken for dagens statsråder eller for andre som tar del i offentlig debatt. I praksis kan slike ytringer få betydelige konsekvenser, både i og utenfor regjeringen. Politisk lojalitet, partilinjer og frykten for å bli sosialt eller profesjonelt marginalisert, gjør det ofte krevende å tale fritt.

Da hjelper selv ikke den klare oppfordringen i Grunnloven.

Kan medlemmer av regjeringen bli kansellert hvis de følger Grunnloven på dette området? Risikoen for kansellering er tydeligere  på Stortinget. Her er det forventet at representantene følger partilinjen, noe som kan gjøre det vanskelig å fremme meninger som går på tvers av partifellene.

Les også: Mangelfull medvirkning i plansaker utgjør i sum det største sviket mot demokratiet Norge

Gjelder ofte å være forsiktig

Utenfor de politiske institusjonene kan konsekvensene for frimodige ytringer være enda større. Akademikere, kunstnere og samfunnsdebattanter som våger å si sin mening, risikerer å miste nettverk, prosjekter eller til og med jobbmuligheter. Ytringsfriheten, som er grunnlovsfestet i § 100, kan paradoksalt nok bli en risikabel frihet å utøve.

Skal frimodig ytring ha noen effekt, forutsetter det et åpent sinn og interesse for lytte på den andre siden. Dessverre ser denne evnen ut til å bli jevnt dårligere i demokratiet Norge hvor selv lovbestemt medvirkning blir utelatt.