Mange kommuner krever inn eiendomsskatt. Flere av dem er nødt til å finne nye inntektskilder etter å ha sløst bort kommunens fremtidige inntekter på stormannsgale prosjekter som har ingenting å gjøre i et kommunebudsjett. Ett eksempel er Frogn Kommune som i badebyen Drøbak har kastet bort millioner på badeanlegget Bølgen.

Det er begrenset hvor stor sats kommunene kan innkreve i eiendomsskatt. Smarte penger skriver at den maksimale eiendomsskatten for boliger og fritidsboliger er fire promille av maksimalt 70 prosent av markedsverdien.

Kommuner setter eiendomstakster for høyt

Men, når selve satsen ikke kan bli høyere enn fire promille finner kommunene en utvei likevel. De gjennomfører taksering av eiendommene. Dette skjer i stor stil og ofte til for høy takst, fremgår det av at nettet som er fullt av artikler om hvordan man kan gå frem for å klage på verdifastsettelsen.

Ved å sette taksten kunstig høyt blir kontantstrømmen til kommunekassen ditto. Slik er det bare luringer som driver.

Les også: Oagals modell for styrking av det norske demokratiet

Gausdal kommune må være blant verstingene. NRK skriver at 1200 hytteeiere på Skeikampen har fått medhold i sin klage til Sivilombudet på for høy takst. Hvaler fikk hele 757 klager på ny takst for eiendomsskatt. Begge kommunene har altså i stor stil lagt opp til å inndra penger som de ikke har rett på. De er ikke alene i rollen som kommunale svindlere.

At hytteeiere blir rammet er ekstra grovt. Hytteeierne bor i hovedsak utenfor kommuner og kan dermed ikke innvirke på kommunevalget gjennom stemmegivning, slik som innbyggerne i kommunen. Hvaler og Gausdal viser hvordan hytteeierne er et lett bytte for smarte kommunearbeidere.

En fair fremgangsmåter for en normal kommune ville være å ikke ta for hardt i – sørge for å ha sitt på det tørre med en takst som også tar hensyn til svingninger i markedsverdi.

Les også: Konkurransetilsynet avdekket milliarsvindel av folk og beholdt overtredelsesgebyrene selv

Fritt frem for kommunene pga. mangel på korrektiver

I Norge har vi en på noen områder en riktig dårlig maktbalanse. Hadde ombud og domstoler vært mer proaktive ville kommunene kanskje besinne seg.

Mange ombud er imidlertid ledet av (ex)politikere eller folk som er «well connected» i politikken, og dermed del av den store sektoren som politikkindustrien utgjør i Norge.

Rettferdigheten skjer heller ikke med Høyesterett som bare fungerer til en viss grad som en konstitusjonsdomstol ved selv å gå inn og vurdere om nye lovvedtak i Stortinget strider med grunnloven. Å gripe inn aktivt mot slik ulovligheter skjer knapt, om i det hele tatt – heller ikke fra påtalemyndighet-delen av systemet.

Kommuner som bevilger seg folks penger gjennom feiltaksering og avviser klager, kan derfor gjøre dette indirekte støttet av et garantert passivt rettssystem. Skal de rammede få rettferdighet, må de håpe på ombudshjelp eller stevne kommunen selv.

Da gjelder det å telle på knappene. Kommuner viser seg nemlig riktig klare for å dra saker til siste rettsinstans. Frogn kommune forsøkte å selge pizza for å fikse på økonomien og subsidierte sitt treningssenter i Bølgen så mye at tre private treningssentre med støtte av Hovedorganisasjonen Virke gikk til sak. Frogn kommune bragte saken helt til Høyesterett – som sendte den til ny behandling i lagmannsretten.

At slikt koster er noe innbyggere må være bevisste på. Skal de gå til en sak som vil koste hundretusener i forhold til et kommunalt tyveri på noen ekstra tusenlapper hvert år? Enkeltpersoner kan like så godt bøye hodet underdanig for kommunemakten – stå med lus i handa. Eller samle hele hyttegrenda og ta arbeidet med å samle inn penger og føre saken, som i Gausdal og Hvaler.

Mange gjør ikke dette og dermed kan kommunene fortsette sin praksis.

Det hører med til historien at samme eiendommer blir ilagt både eiendomsskatt og formuesskatt som i realiteten er to sider av samme sak. Det er ikke fradrag for den ene eller andre, og dermed består systemet med dobbel beskatning. Helt greit, for det passive rettssystemet.