Historisk sett har Stortinget lagt vekt på at representantenes primære tilknytning er til velgerne og deres valgdistrikt. Dette understrekes i den norske Stortingssalen, der representantene sitter etter valgdistrikt, ikke etter parti. Signalet er at lojalitet deres i første rekke er til velgerne sine og dernest til partiet de tilhører.
Dette er et viktig prinsipp i det norske, representative demokratiet. Utviklingen har fjernet representantene fra dette, noe som bidrar til å svekke det representative styresettet på nasjonalt nivå i Norge.
Før i tiden reiste stortingsrepresentantene bare til Stortinget i hovedstaden Oslo en sjelden gang. Et eksempel var Johan Sverdrups bror Harald Ulrik Sverdrup som representerte Nordre Bergenhus amt på Stortinget frå 1851 til 1869, og 1874-76. Som folkets representant bidro han til å skape store samfunnsverdier, også lokalt.
I takt med utvidelsen av det parlamentariske systemet og behovet for hyppigere møter, fikk stortingsrepresentantene permanent opphold i hovedstaden. De ble Oslo-baserte politikere. Dette skjedde i ht. ChatGPT på 1950-tallet. Da ble det lagt til rette for at representantene skulle være bosatt i Oslo for å kunne delta i møter og komitéarbeid uten å måtte reise lange avstander.
Denne endringen hadde nok sin logiske begrunnelse: Det var behov for at representantene skulle kunne møtes ofte og uten lang reisetid.
Men, med dagens teknologi, hvor møter kan gjennomføres digitalt og dokumenter deles på sekunder, er dette argumentet utdatert. I stedet fortsetter praksisen å svekke båndet mellom stortingsrepresentantene og velgerne deres, og gjøre representantene til mer styrte brikker i et stort spill enn uavhengige representanter for folket.
I dag har Norge 169 stortingsrepresentanter – noe som gir omtrent 32 500 innbyggere per representant. Det betyr at hver representant har langt flere mennesker å representere enn før, samtidig som de tilbringer mesteparten av tiden sin i Oslo, langt borte fra de daglige utfordringene og samtalene som preger hverdagen i distriktene.
De har i praksis blitt “Oslo-folk”, med svakere lokal tilknytning enn tidligere. Fenomenet er det samme som vi hører om i valgkamper i Amerikas forente stater hvor det stort sett alltid er en kandidat som går hardt ut med løfter om å forandre kulturen i Washington D.C. som er distansert fra innbyggernes realitet.
Situasjonen på Stortinget medfører at representantene i stor grad kun møter delegasjoner og interessegrupper som bor ved eller har råd til å reise til Oslo for å fremme sine saker. Lokalmiljøet får bruke telefon, for kandidatene treffer dem ikke på gaten og fotballkamper hjemme. De som ikke har muligheten til å komme seg til hovedstaden, risikerer kort og godt å bli oversett.
Den daglige dialogen med innbyggerne i egne valgdistrikt går tapt, og de virkelige lokale utfordringene får mindre oppmerksomhet. Stortingsrepresentantene blir i stor grad organisasjonsrepresentative representanter – det vil si representanter for partiorganisasjonene sine og ikke velgerne sine.
Hvis stortingsrepresentantene igjen fikk fast tilhold i valgdistriktene sine, ville de være tettere på velgernes hverdag, få innsikt i de lokale utfordringene og kunne engasjere seg i det daglige livet der de er valgt fra. Noen ville også kunne ha et litt – neppe mye. vanlig yrkesliv på siden. Mange representanter er i dag produkter av sine partiorganisasjoner uten praksis fra yrkeslivet alle har, noe som medfører at demokratiet blir svekket fordi stortingsforsamlingen absolutt ikke er representativ for det norske folk slik selve poenget med representativt demokrati er.
Ved å bo hjemme ville politikerne dessuten slippe å føre så mange reiseregninger og lettere ikke misforstå alle støtteordningene i sin egen favør.
0 kommentarer