Oslo kommunes plan- og bygningsetat led sammen med mange politikere et sviende nederlag i 2005 da de ville ha høyhus som markeringsbygg en rekke steder i Oslo. Det endte med høyhus i Bjørvika inkludert Grøssmedaljen-vinneren Munch og noen tårn rundt om i byen. Sjeldent har en norsk by sett en tristere maktkamp mellom politikerne og sin egen, skulle-være-lojale planetat. Planetaten hadde sine egne meninger og kjørte en kamp mot daværende byråd, men tapte. Det skjedde etter at innbyggerne i byen protesterte massivt, selv om strategien ikke ble fremlagt for innbyggermedvirkning – bare høringer, som er beregnet for proffene.

Innenfor samfunnsplanlegging starter man ikke med svar som “hengebro” – veiplanleggeres svar på byherskernes våte høyhusdrømmer –men, med spørsmålet om hva behovet og alternativene er. Men, både veiplanleggere og andre herskere liker monumenter over seg selv og hjelpe folk med liten tomt, stort markeringsbehov og etablert kynisme overfor folk og demokrati. Slike bagateller er lett å overse når pengene i kassen klinger.

Mens innbyggerne hadde vendt tommelen tydelig ned for høyhus, fant kommunepolitikerne det på sin plass stille å starte arbeidet med en ny høyhusstrategi. Kampånden hos innbyggerne var da noe svekket slik som for eksempel viljen til et umiddelbart nytt langdistanse skiløp synker etter målpassering. I mellomtiden så hadde Norges lovgivende forsamling dessuten sett seg lei av av høringer ble brukt overfor innbyggere, og hadde ytterligere skjerpet inn i plan- og bygningsloven at medvirkning skal brukes overfor innbyggere inntil aller siste fase.

Sånt kan være enda mer irriterende enn innbyggere som overgår deg selv med lokal- og stedsutviklingkunnskap, høy utdannelse, ideer, meninger og perspektiv. Og heldigvis er statsforvaltere, Sivilombudet og andre såkalte folkets kontrollinstitusjoner i politikkindustrien på parti med sine egne i politikken og offentlig forvaltning. Derfor visste herskerne i rådhuset og planetaten at det var “vi holder kjeft”-grønt lys fra ombudene, og kjørte i gang med en ny høring for innbyggerinvolvering. Og, ja, dessuten så handlet jo dette om en strategi, ikke en reguleringsplan, og det står jo ikke noe om medvirkning til strategier – og, å fortolke loven slik at det skal være medvirkning til så viktige saker innenfor plan- og bygningsområdet, ja, det ville være å dra det for langt!

Så ble høyhusstrategien født etter en prosess med ivrige høyhuspolitikere på rådhuset og i forvaltningen, for, hvem sier at ikke forvaltningen vet å drive politikk! De samarbeidet nært med hele utbyggernæringen. Dette er som kjent juridiske personer uten stemmerett slik innbyggere i Norge har. Men, tilknyttet høyhusstrategien så snudde kommunen på dette, det ble jo greiere slik. Man søker støtter der man kan og ikke der man ikke kan, så neste gang blir det kanskje kunstig intelligens som får bestemme?

Hva? Er dere uenige? Alle kunne jo si sitt da strategien var til høring, er et trumfkort som de som tjener på høyhus nå benytter – vel vitende eller ignorante i forhold til at folk flest, arkitekter og de selv ikke vil ha høyhus der de selv bor.

Men, uansett så har Oslo kommune fått en høyhusstrategi uten demokratisk forankring – bare skapt og bejublet av de som tjener på det  (og da snakker vi nok penger) og som vil bli stridstema i hver eneste kommuneplanens arealdel, kommunedelplan, områderegulering og detaljregulering i årene fremover fordi forankringen mangler hos innbyggerne. I realiteten. Ikke på papirer.