Deliberativt demokrati er en form for demokrati som legger vekt på dialog, refleksjon og argumentasjon blant borgere eller deres representanter før politiske beslutninger tas. I stedet for kun å fokusere på stemmegivning og majoritetsavgjørelser, søker deliberativt demokrati å sikre at beslutninger er et resultat av informerte og rasjonelle samtaler der ulike perspektiver blir vurdert.

I essayet skriver Gastil og Richards at direkte demokratiske prosesser er populære blant folk og vil sannsynligvis bli tatt mer i bruk. Forfatterne mener imidlertid at prosedyrene for demokrati inkludert folkeavstemninger ikke når opp til standardene for deliberativt demokrati.

Oagal legger til at dette gjelder i blant annet Sveits, men ikke i Norge hvor Stortinget har vendt tommelen ned for borgerforslag og innbyggerinitierte folkeavstemninger. Imidlertid kan deliberative forsamlinger som for eksempel de Gastil og Richards beskriver jobbe med problemstillinger også i Norge forut for andre typer beslutninger. For eksempel kan deliberative forsamlinger være alternativer til offentlige utvalg som ofte har en svært skjevfordelt sektorrepresentasjon og er fulle av eks-politikere.

Les også: Stortinget sa nei til fem stortingsrepresentanters grunnlovsforslag om folkeforslag og folkeavstemninger

Innbyggerne kan ha dårlig grunnlag for å stemme

“I en kampanje- og mediekontekst som forvrenger borgernes kunnskap om politikk, har initiativ- og folkeavstemningsprosesser en tendens til å gi borgerne utilstrekkelig informasjon om politiske problemer, begrensede valgmuligheter blant politiske løsninger, feilaktige kriterier for å velge mellom slike løsninger, og få muligheter til å reflektere over disse valgene før beslutninger blir tatt,” skriver de.

Derfor foreslår forfatterne å gjøre direkte demokrati mer deliberativt på ved å integrere tilfeldig utvalgte borgerforsamlinger i eksisterende institusjoner og praksiser.

I vanlige, norske termer betyr dette at de vil bruke deliberative forsamlinger til å lage bedre beslutningsgrunnlag som det da kan bli lettere for folk å stille seg bak eller forholde seg til når de går til folkeavstemning.

Les også: Et notat på samme tema fra annen skribent (Oagal har ikke lest)

Beskriver fem varianter av deliberative folkeforsamlinger

I essayet definerer de først begrepene “demokratisk deliberasjon” og “deliberativt demokrati” som tydeliggjør de grunnleggende elementene i deliberasjon. Så går de nærmere inn på problemene i moderne direkte-demokratiske valg.

Til slutt beskriver de fem forskjellige varianter av tilfeldige folkeforsamlinger som kan redusere det deliberative underskuddet i direkte demokrati:

1. Prioriteringskonferanser. Saker som krever lovgivende handling eller utløser en borgerforsamling på for eksempel 400 deltakere som sitter sammen i fire dager. Gjennomføres etter autorisasjon fra lovgivende forsamling (som f.eks. Stortinget) eller på grunnlag av underskriftskampanje. Kan føre til at et forslag legges fram for en offentlig avstemning.
2. Designpaneler. En gruppe av mennesker samles (f.eks. 24 personer i 5 dager) for å utvikle, vurdere eller foreslå løsninger på spesifikke problemer eller utfordringer. Evaluerer og potensielt reviderer initiativtakerens forslag, for å forbedre forslag som fremlegges for offentlig avstemning.
3. Borgerforsamlinger. Utformer et spesifikt politisk spørsmål som skal legges fram for offentlig avstemning.  Forsamlingen er godkjent av lovgivende forsamling og kan f.eks. bestå av 150 registrerte velgere som jobber sammen i åtte helger. Den lovgivende forsamlingen skal behandle forslaget før det går til folkeavstemning.
4. Gjennomganger av borgerinitiativ. Borgerinitiativgjennomgang analyserer saken og ber en balansert refleksjon i en én-sides erklæring i guiden til velgerne tilknyttet den forestående folkeavstemningen. Gruppen kan f.eks. være på 24 velgere som sitter sammen i fem  dager. Arbeide skjer med tilsyn fra regjeringen (f.eks. en statssekretær).
5. Politiske juryer. Behandler lovforslag i en forsamling med f.eks. 50 borgere som jobber i to uker. I én variant kan den lovgivende forsamlingen sende forslag til en slik jury for juridisk gjennomgang. I én annen variant kan en initiativtaker gi forslag til juryen som lager en innstilling som den lovgivende forsamlingen stemmer over.

“Etter at medlemmene er valgt gjennom stratifisert tilfeldig utvalg av innbyggere, vil hver av disse forsamlingene fungere på ulike stadier av lovgivningsprosessen, fra den første identifikasjonen av problemet til godkjenning av et ferdig forslag til folkeavstemning. Sterkt strukturerte prosedyrer, ledet av profesjonelle moderatorer og med ekspertvitnesbyrd om politiske og juridiske spørsmål, vil sikre deliberativ kvalitet og overholdelse av demokratiske standarder for deltakernes interaksjon. Videre vil disse prosedyrene resultere i tiltak som har større sannsynlighet for å oppnå ønskede politiske mål, mindre sannsynlighet for utilsiktede konsekvenser, og større motstandsdyktighet mot juridiske utfordringer enn tiltak produsert av dagens mangelfulle initiativ- og folkeavstemningsprosesser,”, skriver forfatterne John Gastil og Robert Richards.

Les også: Overstyring av stortingsvalgkretser viser et demokrati utenfor folkets kontroll

Les mer om forfatterne John Gastil og Robert Richards
Utgiver: Department of Communication Arts & Sciences, The Pennsylvania State University
Les essayet
Utgitt: 2012
Sider: 66