Bak måten demokratier blir etablert og utviklet på ligger tidens ånd, kultur, inspirasjon fra andre nasjoner, ønsker om hvordan nasjonen skal bli styrt og ikke styrt, individuell frihet versus kollektiv nytte, samt grad av maktfordeling mellom folkevalgte (lovgivende), utøvende makt og dømmende makt.

Veldig forskjellige intensjoner for ulike folkestyrer

I dette ligger faktisk temmelig forskjellige intensjoner. Ut kommer dermed folkestyrer i mange forskjellige former. Derfor er det også vanskelig å vurdere det ene demokratiet opp i mot det andre.

I sin demokratiindeks gjør Economist Intelligence Unit (EIU) like fullt forsøk på dette. Her er Amerikas forente stater (USA) kategorisert som et mislykket demokrati, mens Norge troner på toppen av demokratiindeksen.

For ca. 60 år siden argumenterte den høyreorienterte John Birch-bevegelsen, med påstått støtte i landets konstitusjon (grunnlov) og dets forarbeider, for at USA aldri var intendert å skulle være et demokrati. Det skulle derimot være “en konstitusjonell republikk, ikke et demokrati“. Grunnleggeren John Birch av bevegelsen argumenterte for at den konstitusjonelle republikken USA var etablert for å ivareta liberalistisk frihet og faktisk unngå demokrati som styringsform.

USA på feil liste?

Nobelprisvinner i litteratur Bob Dylan var neppe enig med Birch da han lagde denne sangen. Like fullt er det lite tvil om at sammenligninger av demokratier etter samme kriterier, slik EIU benytter, kan være like fruktbart. Kanskje kan det uberettiget diskreditere styringsformer og bidra til svekket tillit til ulike lands tillitsvalgte og system?

Også under det nylige valget i USA ble Birchs tankegods trukket frem (Oagal beskriver dette, men, neida, reflekterer ikke dette som et ståsted) som en vei for å skape et – etter deres smak – bedre folkestyre. Ut fra Birchs argumentasjon ville dette ikke være et demokratisk styresett – og skulle dette ha blitt lagt til grunn ville nok EIU ha sendt USA enda lengre nedover demokratiindeksen. Det ville være korrekt dersom man legger til grunn at en konstitusjonell republikk ikke er et demokrati, men, på den annen side – da ville USA egentlig høre hjemme på feil indeks.

Uansett er det sikkert at grunnlaget for utformingen av folkestyrene i for eksempel USA og Norge har likhetstrekk og store forskjeller. Det betyr ikke at det ene nødvendigvis er dårligere enn det andre, samtidig som evalueringer må ta legge til grunn disse intensjonene slik de var og er blitt.  For kjappe konklusjoner kan bli misvisende og dermed kan oppskrifter for forbedringer bli feilaktige.

Les også: Grunnloven til Sør-Afrika er fra 1996 og viser hvordan menneskerettigheter og demokratisk styre blir vektlagt i vår tid

Kjennetegn parlamentariske demokratier

I parlamentariske demokratier er den utøvende makten (regjeringen) direkte avhengig av den lovgivende makten (parlamentet). Regjeringen blir ofte dannet av partier eller koalisjoner med flertall i parlamentet. Statsministeren, som leder regjeringen, er vanligvis en av parlamentarikerne. Regjeringen kan bli avskjediget gjennom mistillitsvotum i parlamentet.

Eksempler på parlamentariske demokratier:

• Norge: Statsministeren leder regjeringen, som må ha støtte fra Stortinget for å kunne regjere. Politiske organisasjoner bestemmer hvem som kan bli valgt for partiet og velgerne kan velge hvilket parti de skal stemme på.
• Storbritannia: Parlamentet er delt i de to kamrene Underhuset og Overhuset. Regjeringen blir dannet av partiet som har flertall i Underhuset. Statsministeren er også parlamentsmedlem.
• Tyskland: Kansleren velges av parlamentet (Forbundsdagen) og leder regjeringen, mens presidenten har en mer seremoniell rolle.

Blant fordelene med systemet er at regjeringen ofte har en sterk støttebase i parlamentet, noe som bidrar til en viss stabilitet. Systemet legger dessuten vekt på samarbeid mellom partier, spesielt i koalisjonsregjeringer. Regjeringen kan imidlertid være mer partipolitisk preget, og den utøvende makten er ofte nært knyttet til partipolitisk lojalitet. Mindre partier og minoritetsgrupper kan dessuten ha begrenset innflytelse i slike flertallsstyresystemer.

Les også: New Zealand gjorde kraftige direkte demokratiske-endringer i valgsystemet ved innføringen av Mixed Member Proportional som kombinerer personvalg og partivalg

Kjennetegn republikanske demokratier

I republikanske demokratier er maktfordeling ofte mer tydelig mellom de ulike grenene av styringssystemet – den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Presidenten er vanligvis både statsoverhode og leder av regjeringen, og velges ofte direkte av folket eller gjennom en valgprosess som representerer hele landet.

Dette skaper et system der presidenten ikke nødvendigvis er avhengig av støtte fra parlamentet for å styre.

Eksempler på republikanske demokratier:

• USA: Den amerikanske presidenten velges gjennom valgmannskollegiet og har en uavhengig utøvende rolle. Kongressen består av de to kamrene Senatet og Representantenes hus som har lovgivende makt, inkludert ansvar for å vedta presidentens budsjetter som lover, noe som sikrer en balanse mellom grenene. Denne maktfordelingen gjør det mulig for Kongressen å begrense presidentens innflytelse dersom de tilhører ulike politiske fløyer.
• Frankrike: En blandet modell der presidenten velges direkte av folket og har betydelig utøvende makt, mens statsministeren og parlamentet også spiller en viktig rolle.
• Sveits: En unik republikk med en kollegial regjering som er en variant av republikansk styring. Sveits har et system der syv regjeringsmedlemmer deler utøvende makt, med et årlig roterende presidentskap. Sveits utmerker seg også gjennom bruk av direkte demokrati, hvor folket deltar aktivt gjennom folkeavstemninger og borgerinitiativer.

Maktfordelingsprinsippet skaper en tydeligere balanse mellom grenene og begrenser maktkonsentrasjon. Velgerne har dessuten mer direkte innflytelse på hvem som blir leder for den utøvende makten, for eksempel president eller senatorer. Blant ulempene er at konflikter mellom lovgivende og utøvende makt kan føre til politisk stillstand. Systemet kan også bli mindre fleksibelt hvis presidenten og parlamentet tilhører ulike politiske fløyer.

Skiller mellom parlamentariske og republikanske demokratier

Her er oppsummering av hovedskillene mellom parlamentariske og republikanske demokratier.

1. Maktfordeling: I parlamentariske systemer er den utøvende og lovgivende makten nært knyttet, mens republikanske demokratier har en tydeligere separasjon.
2. Regjeringsdannelse: I parlamentariske systemer dannes regjeringen av flertallet i parlamentet, mens i republikanske demokratier er lederne av de ulike grenene ofte uavhengig valgt, for eksempel presidenter, senatorer eller kongressrepresentanter.
3. Representasjon: Parlamentariske demokratier har ofte en sterkere rolle for partier, mens republikanske demokratier legger større vekt på individets valg av lederskap.
4. Stabilitet vs. fleksibilitet: Parlamentariske systemer har ofte enklere overgang mellom regjeringer, mens republikanske systemer har mer robuste kontroller som kan gjøre maktskifter tregere.

Ytterligere republikanske modeller viser variasjonen

I tillegg til modellene i USA og Frankrike finns også andre republikanske modeller, Dette viser et ytterligere mangfold hvordan demokratier kan bli organisert. For eksempel har India et system som kombinerer parlamentariske trekk hvor statsministeren er valgt av parlamentet og med en president som statsoverhode. I Brasil blir presidenten valgt direkte og har stor utøvende makt, men lovgivende makt er hos Kongressen.

Denne artikkelen er skrevet i samspill med ChatGPT.