I et representativt demokrati er politisk makt delegert. Den gis midlertidig, under forutsetning av åpenhet, kontroll og reell politisk konkurranse.

Over tid har denne makten i Norge blitt stadig mer konsentrert i et politisk sjikt som i praksis velger seg selv. Lukkede partilister, profesjonalisert partiorganisering som bare gir påstått like muligheter også for nye medlemmer og høye terskler for nye alternativer gjør at valg fortsatt finner sted, men innenfor snevre rammer.

Dette er et kjent mønster i demokratiforskningen og blir beskrevet som democratic backsliding: gradvis demokratisk svekkelse drevet frem av legitime aktører, innenfor formelt demokratiske institusjoner. Det avgjørende er ikke at regler blir brust, men anvendes på måter som forskyver maktbalansen. Deltakerne kan ha handlingsrom, men systemiske insentiver kan bidra til maktkonsentrasjon.

Les mer: Den asymmetriske styringsmodellen i fondsstaten

Kansellering og utelukkelse som styringsform

Et annet kjennetegn er hvordan politisk uenighet håndteres. Ikke primært gjennom åpen konflikt, men gjennom avgrensning av hvem som regnes som legitime deltakere. Aktører og velgergrupper blir definert som uansvarlige, ekstreme eller uakseptable – og holdt utenfor reell innflytelse selv om de har god oppslutning. Oagal vender regelmessig tilbake til dette, senest i beskrivelse av den norske statens trippelfondsmodell som utarmer middelklassen under dekke av rettferdighet.

Resultatet er ofte kansellering av meningsbærere og tildekking av politikerdreven politisk ekstremisme gjennom skyts mot høyre- og venstresiden. Systemet oppleves stabilt og styringsdyktig. Samtidig mister store deler av befolkningen opplevelsen av å bli reelt hørt. Når ekskludering fremstilles som ansvarlighet, blir demokratisk tilbakegang vanskelig å få øye på mens den skjer.

Domstoler uten konstitusjonell motmakt

En rettsstat forutsetter mer enn fungerende domstoler. Den forutsetter domstoler som også utøver en selvstendig konstitusjonell rolle. I Norden inkludert Norge er denne konstitusjonelle domstolsrollen svak. Lover kan vedtas og få vidtrekkende konsekvenser uten at det finnes en effektiv, tidlig kontroll av om de bryter med grunnleggende maktbalanse eller borgervern. Domstolene kan bli sittende som forvaltere av dette.

De kan også delta i utvikling av en rettspraksis som til dels kan avvike fra lovteksten og dens forarbeider. Dermed står domstolene i fare for selv å drive politikk i strid med demokratiets føringer og taper rolle som motmakt. I demokratiforskningen omtales dette som autocratic legalism: når loven brukes korrekt, men ensidig, slik at rettsstatens beskyttende funksjon gradvis uthules.

Norsk forvaltning går i takt

Den norske forvaltningen er i hovedsak kompetent, regelstyrt og effektiv. Nettopp derfor er den også sårbar for systemisk lydighet. Når politiske føringer først er gitt, gjennomføres de likt over hele landet. Det finnes lite rom for lokalt skjønn, moralsk friksjon eller prinsipiell motstand.

Her blir fraværet av lokale korrektiver tydelig. Den lokale lensmann, prest, ordfører, banksjef eller radikaleren som taler mot urett reiser ikke lenger til hovedstaden for å fremføre at noe urimelig har rammet i deres by, sted, grend eller nabo. Ingen setter urimelige pengekrav inn på sperret konto i påvente av avklaring.

I stedet gjennomfører alle som del av et stort maskineri. I ettertid vil mange av deltakerne i marsjen si: vi hadde ikke noe annet valg.

Urett i praksis – når rimelighet forsvinner

Et aktuelt og demokratisk meget interessant eksempel er formuesbeskatning som belaster innbyggernes restlikviditet og -kredittevne. Den store politikkindustrien rammer ca. 700.000 skatteytere under dekke av at de er en slags ikke-legitime “de rike”-utbyttergruppe. I realiteten tilhører de ca. 14 prosent av den skatteytende befolkningen over 17 år og har et normalt, legitimt eksistensgrunnlag.

Mange av de rammede er pensjonister. I Norge har trygg alderdom vært en bærebjelke i velferdsmodellen. Når eldre mennesker presses økonomisk på en måte som kan gjøre dem avhengige av veldedighet og lån for å betjene statsmaktens urimelige krav, undergraves noe grunnleggende. Bilder fra andre land – der eldre ektepar pent kledd står ved enden av kassen i dagligvarebutikker og pakker matvarer i poser mot tips – er ikke forenlige med det norske samfunnsidealet.

Det er påfallende at denne rammingen av en del av middelklassen ikke utløser bredt politisk opprør. Det er stille fra de svakes talspersoner på venstresiden og kirken står ikke opp for de som blir fattige av skatt; det er ikke synd på noen som blir urimelig behandlet når de har dyr bolig.

En utvikling som kan vendes

Urettsstater er i utvikling og sjeldent definitive mens de pågår. De kan ha passert et vendepunkt – eller stå rett foran det. Nettopp derfor er det avgjørende å beskrive mekanismene mens det fortsatt finnes handlingsrom.

Demokratisk tilbakegang er ikke uunngåelig. Den kan bremses og vendes gjennom reell maktbalanse, sterkere former for medvirkning og et folkestyre som igjen oppleves som mer enn en formalitet. Det forutsetter at urett gjenkjennes som urett – før forklaringen blir at man ikke hadde noe annet valg.