I en artikkel i Arbeiderbladet 12. juni 1929, som for øvrig også ble gjengitt i mange øvrige aviser i arbeiderpressen, fremgår det at Arbeiderpartiet fremmet et omfattende forslag til forfatningsrevisjon. Utgangspunktet var tydelig: den norske grunnloven hadde ikke holdt tritt med den politiske utviklingen, og det var behov for modernisering, klarere maktbalanse og sterkere konstitusjonelle kontrollmekanismer.

Blant forslagene var avskaffelse av todelingen av Stortinget i Odelsting og Lagting. Begrunnelsen var effektivitet: lovbehandlingen var blitt tungvint og formell, uten reell merverdi. Men dette var ikke ment som et isolert effektiviseringstiltak. Tvert imot var det eksplisitt forutsatt at makt som ble samlet i ett kammer, skulle balanseres av en styrket og uavhengig riksrett – organisert som en reell forfatningsdomstol.

Forslaget fremstår som prinsipielt. Det handlet ikke om partipolitikk, men om institusjonell balanse: når én struktur fjernes, må en annen styrkes for å bevare demokratisk likevekt.

Når halve reformen gjennomføres

I dag er tokammersystemet avskaffet. Stortinget er samlet i ett kammer. Men den foreslåtte motvekten ble aldri etablert slik den var tenkt.

Riksretten eksisterer fortsatt, men som et hybridorgan med både politiske og juridiske elementer, og med en rolle som i praksis er svært begrenset. Norge har ingen egen forfatningsdomstol, og den konstitusjonelle kontrollen av lover og politiske beslutninger er svak og tilbakeholden.

Det avgjørende poenget er ikke at dette nødvendigvis var tilsiktet. Det avgjørende er effekten: en institusjonell bremse ble fjernet, mens den forutsatte motmakten uteble. Resultatet er et system som er mer styringsdyktig, men mindre motstandsdyktig mot maktkonsentrasjon.

Det avgjørende poenget er ikke at dette nødvendigvis var tilsiktet. Det avgjørende er effekten: en institusjonell bremse ble fjernet, mens den forutsatte motmakten uteble.

Gradvis svekkelse kjent demokratisk mønster

Dette er ikke et særnorsk fenomen. I demokratiforskningen beskrives slike prosesser som democratic backsliding: gradvis demokratisk svekkelse som skjer innenfor formelt legitime rammer slik Oagal har beskrevet som urettsstaten, ofte drevet frem av ønsket om effektivitet, ryddighet eller handlekraft.

Kjennetegnet er nettopp dette: reformer som isolert sett kan fremstå rimelige, men som samlet forskyver maktbalansen. Institusjoner fjernes eller forenkles, mens kompensasjonen – i form av styrket kontroll, motmakt eller borgervern – enten utsettes, nedtones eller aldri realiseres.

Observasjoner av dette førte for eksempel til at Oagals redaktør etablerte Medvirkningsombudet (selvutnevnt) som en demokratiaktivistisk tiltak mot mange kommuners systematiske brudd på plan- og bygningslovens lovbestemte krav til medvirkning. Et sterkt eksempel på dette er Skøyen-saken med systematisk tilsidesetting av innbyggeres demokratiske rettigheter av landets største kommune; Norges hovedstad Oslo.

Over tid akkumuleres maktbalanse-forskyvningene. Hvert enkeltstående tiltak fremstår ikke som dramatiske brudd, men utgjør i sum en lite synlig endring i hvordan makt faktisk blir utøvd enda konsekvensene er kraftige for demokratiet.

Fra intensjon til struktur

Arbeiderpartiets ståsted i 1929 er interessant nettopp fordi den tydelig viser forskjellen mellom intensjon og resultat. Intensjonen var å modernisere demokratiet uten å svekke dets grunnleggende vern. Resultatet, sett i ettertid, er et system der styring er effektivisert, men hvor den konstitusjonelle motmakten ikke er tilsvarende styrket.

Dette illustrerer et sentralt poeng i analysen av urettsstaten og demokratisk tilbakegang: det er fullt mulig å handle i god tro, med legitime begrunnelser, og likevel bidra til strukturer som over tid svekker folkestyret.

Hvorfor dette fortsatt er relevant

Fra Oagals side er denne historiske linjen ikke et tilbakeskuende oppgjør med et parti, men en synliggjøring av hvordan demokratier blir svekket gjennom flere vedtak og hendelser. Hver reform kan kanskje forsvares hver for seg, men samlet endrer de maktforholdene i én retning. Selv negative milepæler som innføringen av valgsystemet lukket liste får gå hus forbi av folk og media som er blitt vant med at makten rår.

Når institusjonelle motvekter først er borte, er de vanskelig å gjenreise. Nettopp derfor er det avgjørende å studere ikke bare hva som blir fjernet, men også hva som faktisk blir reist i stedet. Historien fra 1929 viser dessuten at reformer er nødvendige, men at de faktisk må bli gjennomført fullt ut for å oppnå nødvendig balanse og fortrinnsvis utvikling til det bedre.