I et nyhetsbrev løfter Journal of Democracy frem artikkelen til Sheri Berman som en av tre som “må leses” i magasinets aprilutgave. At mediekanalen fremhever artikkelen er ikke tilfeldig. At demokratiet er under press globalt, er i dag bredt anerkjent og skaper mye bekymring. Spørsmålet er ikke lenger om demokratiet svekkes – men hvorfor det skjer, og hva som faktisk må til for å snu utviklingen.

Les også: Oagals punktvise modell for styrking av demokratiet

Sheri Berman mener svaret ligger i historien. Demokratier utvikler seg i bølger: fremgang etterfulgt av tilbakeslag. Det avgjørende poenget hennes er at stabile demokratier aldri kun har vært et resultat av gode institusjoner. De hviler på sosiale forutsetninger – en sterk middelklasse, moderat ulikhet, sosial mobilitet og en opplevelse av felles skjebne. Når disse forutsetningene svekkes, svekkes også demokratiet.

Sheri Berman finner svaret på demokratiets svekkelse i historien

Hun peker særlig på utviklingen i vestlige land de siste tiårene: økende ulikhet, lavere sosial mobilitet og en sterkere oppdeling av befolkningen langs politiske, sosiale og geografiske skillelinjer. Samtidig har den felles forståelsen av at “vi står i dette sammen” blitt svakere. Resultatet er økt polarisering, lavere tillit og større aksept for å bryte demokratiske normer. I dette bildet er angrep på institusjoner ikke årsaken, men slutten på en lengre utvikling.

Bermans løsning følger direkte av analysen: Demokratiets problemer kan ikke løses kun gjennom institusjonelle reformer. De underliggende sosiale og økonomiske forholdene må adresseres – ulikhet må reduseres, mobilitet styrkes og fellesskapsfølelsen gjenoppbygges. Uten dette vil selv godt designede institusjoner forbli sårbare.

Oagal har beskrevet utviklingen på en tilsvarende måte, men med motsatt årsaksretning. Demokratiene har i moderne tid vokst frem parallelt med svekkelse av adel og monarkiers makt. Nå ser vi igjen hvordan lignende, mektige kretser bidrar til en gradvis uthuling av ansvarlighet og maktbalanse. Parallelt skjer en svekkelse av middelklassen som er en viktig bærer av demokratiet og har ført flere store demokratier inn i en sen fase av utviklingen. Behovet for korrigering er akutt.

Les mer: Hva er konsekvensene når NGO-er er offentlig kontrollert (GCNGO)?

Svekkes demokratiet sosialt av en ny adelskultur?

Der Berman forklarer hvorfor demokratiet blir sårbart, peker Oagal på hva som skjer i dette vakuumet. Når demokratiet svekkes sosialt, fylles rommet ikke bare av polarisering og misnøye – men også av en voksende, selvbeskyttende politisk og administrativ struktur. Denne utviklingen er vanskeligere å se, men avgjørende å forstå. Det er også et spørsmål om makthavere med likhetstrekk til adel i denne partistyrte politikkindustrien i realiteten fører til den sosiale svekkelsen – og ikke vokser frem som en følge av den.

Det er også et spørsmål om makthavere med likhetstrekk til adel i denne partistyrte politikkindustrien i realiteten fører til den sosiale svekkelsen – og ikke vokser frem som en følge av den.

Forskjellen i perspektiv er derfor ikke bare akademisk. Dersom man utelukkende ser demokratiets problemer som et resultat av sosiale forhold, risikerer man å overse hvordan makt faktisk utøves og konsolideres innenfor systemet. Oagals perspektiv er at en reell forbedring forutsetter at begge nivåer adresseres: både de sosiale forutsetningene og de konkrete strukturene som styrer beslutninger, ansvar og makt i praksis.