Demokratiet i Norge utfordres av mekanismer som Oagal beskriver i  The Norwegian Fund-Backed Political Dominance Model, fondsstaten. Motoren i dette er Den norske stats trippelfondmodell.

Unngikk oljenasjon – innførte ulempene likevel

Landet lyktes i å bli en nasjon med olje fremfor en oljenasjon som forbindes med akselererende inflasjon og sviktende demokrati. Med grunnlag i det enorme petroleumsfondet har imidlertid styringsformen Den norske fondsstaten oppstått.

Fondsstaten har paralleller til oljenasjoner med sin asymmetriske, politisk dominans og svekkelse av folkestyret.

Flere uheldige faktorer slår inn parallelt.

1. Sentralt er at landet i mange år har brukt valgordningen “lukket liste” som gir politiske partier full kontroll med personvalget til nasjonalforsamlingen. Ordningen ble med ny valglov befestet ved valget i 2025. Oagal har anslått mildt at ca. 2500 personer styrer personvalget, mens realiteten nok er nærmere 200 og iallfall ikke de ca. 4.000.000 velgerne. Politikerne i nasjonalforsamlingen har samtidig sikret høy sperre mot inntreden fra konkurrerende partier som ved noen valg illustrerer en sterk befolkningsmessig protest ved å samle om lag 10 prosent av stemmene.
2. I likhet med øvrige nordiske land har Norge svakt fungerende forfatningsdomstol. Forfatningssaker skal skje gjennom ordinær domstolsbehandling hvor avgjørelsene spriker på de ulike nivåene og ingen griper aktivt inn. Derfor står innbyggerne uten forfatningsmessig beskyttelse mot politiske vedtak. Landets kontrollmekanismene er også politikerkontrollerte.
3. Landet har få innbyggere i forhold til areal og opprettholder 3-4 forvaltningsnivåer. Offentlig forvaltning vokser – med rekordhøye kostnader per innbygger. Mens oljenasjonsmodellen er forbundet med overføring av store midler til en mektig person-elite, har den i Norge gjort tilsvarende for selve staten. Den politiske eliten går nærmest gjennom kontinuerlige skandaler med overinvesteringer i regjeringsbygninger, nasjonalforsamling, representanters misbruk av bostøtte- og reiseordninger og utnyttelse av andre goder som limousinservice.

Les også: Ønsker ny valglov med reservestemme

Innbyggerne i Norge har i hovedsak akseptert tilbakeholdelse av petroleumsinntekter i oljefondet for å motvirke uheldige konsekvenser i øyeblikket og sikte verdier også for fremtidige generasjoner. Petroleumsreservene og petroleumsfondet gir så betydelige kontantstrømmer at det i realiteten ikke er behov for kontantstrømmen fra middelklassens restlikviditets- og kredittevne.

Rammer middelklassen

Innføringen av og tilstrammingen er imidlertid sentralt i maktoverdragelse i Den norske fondsstat-modellen. I sin retorikk angriper politikerstyret, som Oagal omtaler som et organisasjonsrepresentativt styresett, de 700.000 årlige rammede av modellen som en slags grådige rike som ikke bidrar til samfunnet.

Om lag 40 prosent er rammet fordi de har boliger i bystrøk med høy formuesverdifastsettelse. Historisk sett har systematisk uttapping av middelklassen ført til demokratiers sakte fall.

Les også: Skaper et nytt klasseskille med formuesskatt

Med sin som gruppe langt på vei eneveldige makt skaper politikerne gjennom dette en polarisering av samfunnet som bare er mulig ettersom staten er så rik at den i det korte bildet ikke trenger inntektene fra privat sektor. Politikerstyret bruker uttrykket “rettferdig omfordeling” som signaliserer “ta fra de rike og gi til de fattige”, mens mye i praksis går til forvaltningen og lite blir fordelt Robin Hood’sk på forførte velgergrupper.

Sikrer politikken gjenvalg og særfordeler

Kjøpet av velgerne sikrer gjenvalg av dette politikerstyret som inkluderer både høyre- og venstresiden, og det er symptomatisk at politikerne sikret sine lukrative posisjoner ytterligere med lukket liste-ordningen i en tid hvor demokratiet  New Zealand har gått foran med en kombinasjon av direkte personvalg og partivalg i MMP-ordningen.

Mektige politikere viser seg forblindet av systemet ved å anerkjenne at privatpersoner må lånefinansiere skatteregningen og utdefineres sin personlige skatteevne og pensjonsoppsparing fra rammene for formuesskatten, og prioritere partifeller ved ansettelser i offentlig forvaltning. For eksempel er landets ombud, riksrevisor og statsforvaltere som styrer statens interesser i regionene i praksis utelukkende partifeller.

Også på lavere nivå og til NGO-er, som ofte har betydelig statsfinansiering, skjer mye rekruttering fra politikken. Dette bidrar til politisering av offentlig forvaltning og sivilsamfunnets organisasjoner. Gjennom dette disse virksomhetene ikkee nøytral overfor innbyggerne og også vanskeligere politisk styrbar for ved skifter i sammensetningen av folkevalgte, politiske forsamlinger.