Folket mangler kontroll med de folkevalgte

Vakre Norge blir ansett som et ledende demokrati. Men, det er likevel vanskelig å påstå at landet har et politisk system hvor folket bestemmer.

I Norge mangler folket kontroll med de folkevalgte i den grad at det er vanskelig å påstå at innbyggerne bestemmer. Det passer nemlig politikerne godt på at folket ikke får.

Demokrati er et politisk system hvor innbyggerne bestemmer. Opprinnelsen har vært folkeforsamlinger som har tatt beslutningene. Med tiden har folket sendt representanter til forsamlinger som har tatt beslutninger som vedrører også andre deler av befolkningen eller fordi samfunnets størrelse ikke har gjort det hensiktsmessig at alle kan delta,.

Demokratiet skiller seg fra enevelde ved at befolkningen har virkemidler til å endre sammensetningen av representantene uten revolusjon med våpenmakt. Muligheten må være reell og ikke teoretisk. I et demokrati har folket også mulighet til å stille sine folkevalgte til ansvar når de opptrer ulovlig eller uanstendig.

Les mer: Mange fellestrekk mellom politikere og gårsdagens herskere

I Norge har folket bare tilsynelatende slike virkemidler som medfører at det bestemmer. Det er mange utfordringer som er kontrollert av dagens herskere som til nød kan være tilforlatelige hver for seg, men som i sum fører til at Norge langt fra fungerer godt som et folkestyre demokrati.

Utfordringene for det norske demokratiet i dag inkluderer:

  1. Valgsystemet fungerer organisasjonsrepresentativt og ikke innbyggerrepresentativt. Politikerne får plass på valglister ut i fra sin evne til å kvalifisere seg og vinne maktkamper innad i organisasjonen sin. Disse maktkampene er gjerne dominert av maktpersoner som leder an udemokratiske, interne prosesser.  Selv politikere som er populære blant velgerne kan miste en god plass på listene fordi de organisasjonen deres anser at de har feil kjønn og alder. Innbyggerne går til valgurnene og velger hvilken politisk organisasjon de vil stemme på, uten videre mulighet til å påvirke hvilke personer de vil stemme på. Ved noen valg kan de gi enkeltpersoner som allerede står på listen til politiske organisasjoner, men ikke stryke personer de ikke vil støtte eller føre opp navn som ikke har vunnet frem innad i organisasjonene. Gjennom dette blir sammensetningen av folkeforsamlingene representative for organisasjonene som stiller til valg, ikke for innbyggerne. Diversiteten med organisasjonsmennekser i folkeforsamlingene blir snever og sterkt avvikende fra befolkningssammensetningen. Les mer: Gruppediversitet overgår individuell ekspert-evne.
  2. Å vinne frem i organisasjonene krever livslangt fulltids-engasjement. Med relativt få unntak kan politikerne på riksnivå og dominerende politikere på fylkes- eller kommunalt nivå derfor vanskelig ha en vanlig jobb. Mange forlater sin vanlige jobb til fordel for å bli karrierepolitikere. Når de ikke blir valgt direkte kan de bli utnevnt av sine partifeller til betalte rådgiverposisjoner. Mange finner også arbeid innenfor offentlig forvaltning og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som mottar bevilgninger fra Stortinget. Når de så kommer i en politisk maktposisjon igjen og slutter kan deres posisjoner bli fyllt av andre politikere. Omlyden er at politikere ikke kan få yrkesforbud, men det er en klar utfordring for det norske demokratiet at så mange politikere sitter i sentrale posisjoner i ikke-politiske stillinger hvor det kreves at de er uavhengige enda de har medlemskap og livslang ideologisk dedikasjon til politiske organisasjoner. En mengde statsforvaltere og direktoratledere er tidligere politikere som godt kan hevde at de makter uavhengig opptreden, men hvor det kan være uvisst om de gjør det i praksis. Ser man på gruppen statsforvaltere så er den sterkt dominert av medlemmer av politikkindustrien og er langt fra representativ for samfunnet.
  3. Folkeavstemninger avholdes knapt. Stortinget kunne velge gå gjøre folkeavstemninger besluttende, men har hatt det oppe til votering og stemt ned muligheten. Med et høyere antall folkeavstemninger ville politikerne få bedre ryggdekning og innsyn i folket vilje.
  4. Den mangelfulle viljen til reelt demokrati blant våre ledende tillitsvalgte har forplantet seg i offentlig administrasjon og blant lokalpolitikere. Et eksempel er medvirkning – en form for direktedemokrati – i henhold til plan- og bygningsloven. Fordi medvirkning ikke fungerte tilfredsstillende i forhold til den gamle loven ble den nye loven skjerpet på dette området. Noe videre godt har endringene i medvirkningslovgivningen ikke virket som dette debattinnlegget i Kommunal-Rapport fremhever. Administrasjon og politikere går til direkte angrep med parolen «medvirkning er ikke medbestemmelse» overfor innbyggere som hevder sin rett til å bli hørt. Grunnlovens paragraf 104 brytes flittig enda den fastslår at barn har rett til å bli høyrt i spørsmål som gjelder dem selv og at det skal legges vekt på meningen deres. Lovbestemt rett til å bli hørt er en direktedemokratisk rettighet som også gjelder på en rekke andre områder i samfunnet inkludert arbeidsliv og helsesektoren, men er en rettighet so ofte ignoreres.
  5. Offentlige ombudsmenn gjør ikke jobben sin tilstrekkelig godt. Dette gjelder statsforvaltere, sivilombud og politikere i deres ombudsrolle. Til disse ombudsrollene er ofte folk som har vært politikere gjennom hele livet som ansetter politikerkollegaer. Det gjøres også grep som svekker ombudsrollene ytterligere.
  6. Riksrevisorer rekrutteres fra politikkindustrien.
  7. Kontrollorganer inkludert Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite og kommunale kontrollkomiteer består av politikere. Som hovedregel vil komiteene være ledet av personer fra organisasjoner i opposisjon, men med medlemmer også fra organisasjoner i posisjon. Det er altså politikere som passer på politikere, noe komiteenes arbeid blir preget av. Ved neste korsvei enten det er et valg eller et regjeringsskifte forandres sammensetningen i komiteen. De som kommer inn blir da satt til å kontrollere de som går ut. Dette mønsteret påvirker behandlingen fordi den man den ene dagen skal kontrollere kan bli en person som den neste dagen kontrollerer deg selv, og da kan det være lurt å være litt varsom. Et alternativ hadde vært at ikke-politiske representanter for folket utgjorde komiteene for å gjennomføre en langt mer uavhengig kontroll.
  8. I Norge er det ingen mulighet for regjeringen – som omtales som kongen selv om kongen ikke bestemmer – til å utskrive nyvalg hvis noe ikke fungerer. Et folkekrav er noe av det som kan føre til en slik nyvalg-utskrivning. 30. september 2008 fremmet en gruppe stortingsrepresentanter grunnlovsforslag om oppløsningsrett. Forslaget om oppløsningsrett ble ikke vedtatt. Slik sikret de politiske organisasjonene seg mot å gi folket et virkemiddel til å endre parlamentssammenhengen og dermed deres medlemmer arbeidssituasjon på en uventet måte.
  9. Gjennom den nye valgloven har de politiske organisasjonene gjennom sine stortingsrepresentanter sørget for å gjøre det svært vanskelig for folket å utfordre makten til de etablerte organisasjonene. Les mer: Valgloven svekker demokratiet
  10. Valgsystemet sørger for at stemmer fra folk teller forskjellig, Dette er tilsynelatende gjort for at folk i distrikter ikke skal bli marginalisert fra folk i byer. Den grunnleggende holdningen som dette reflekterer kan være knyttet til at organisasjonspolitikerne tenker slik. Men, i et normalt godt demokrati vil empatiske folkevalgte sørge for alle innbyggere. Den kanskje reelle årsaken er at flere partier har sterke posisjoner i distriktene og har da sørget for å styrke sitt eget parlamentariske grunnlag gjennom denne ordningen hvor noen velger anses som av mindre verdi enn andre.
  11. Politiske partier blir utestengt fra debatter av sine konkurrenter . I forbindelse med fylkes- og kommunevalget for 2023  ble fylkeskommunene veiledet av politisk styrte Utdanningsdirektoratet til at bare partier med én prosents oppslutning i fylket ved forrige stortingsvalg skulle få delta i skoledebattene. Saken er veldig stygg ettersom mange partier kan ha en langt sterkere posisjon i fylkes- og kommunestyrer enn på Stortinget. Å legge stortingsoppslutning til grunn er derfor ekstremt påvirkende i favør av de sterke rikspolitiske partiene og i disfavør av andre, og bidrar til å forrykke balansen også i disse lokale folkeforsamlingene. «Skolevalg er en del av demokratiopplæringen i skolen», skriver direktoratet og viser hvordan det ikke skal gjøres uten å bli stoppet. Småpartier som forsøkte å protestere kom ingen vei.
  12. I media er holdningene godt forplantet til at det er stortingspartiene som teller. Mange lar seg veilede av valgomater for å finne frem til partiet de vil stemme på. Mange dominerende norske medier inkludert NRK har statsfinansiering, noe som naturligvis påvirker det redaksjonelle innholdet uansett hvor uavhengige mediene hevder å være. Partiet Demokratene er blant dem som har påpekt at NRK ikke har inkludert flere partier i sin valgomat som stille lister til stortingsvalget. Saken kan være omtalt av media, men denne femte statsmakten (etter sosiale medier) har som gruppe ikke tatt noe internt oppgjør med denne «de sterkestes rett»-holdningen. Selv om de etablerte partienes politikk og ansikter er velkjent, får småpartiene kanskje delta i noen debatter med andre småpartier.
  13. Småpartier som i sum  blir marginalisert av sperregrenser og regler for mandatfordeling. I henhold til Statistisk sentralbyrå – som er kjent for å ha politisk ledelse – fikk kategorien «andre» hele 9,48 prosent av stemmene ved fylkes- og kommunevalget i 2023. Dette var mer en hver av Rødt, Venstre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet de grønne og Senterpartiet. «Andre» fikk som gruppe langt fra samme representasjon som disse partiene. For demokratiet kunne det være rimelig med valgordninger hvor mandater ble fordelt på grunnlag av valget til nesten 10 prosent av befolkningen. Det kunne slippe nye stemmer til og gi grunnlag for politiske forandringer. I stedet fører mangelen på dette i kombinasjon med den nye valgloven til at mange av de andre partiene forsvinner for godt.
  14. Norge har mange internasjonale forpliktelser og nasjonale som binder folkeforsamlinger. Det gjelder lover og andre følger av EØS-avtale og medlemsskap i internasjonale organisasjoner. Kommuner og fylkeskommuners rett til ta selvstendige beslutninger svekkes gjennom overnasjonale føringer så som for eksempel «knutepunktstrategien» eller direkte trusler fra regjering og storting om å fjerne økonomisk støtte for de som ikke innordner seg. Slike svekkes de lokale demokratiene til noe som ligner mer på lokale administrasjoner.
  15. Store ressurser brukes på fylkeskommunen som – satt på spissen – mange velger ikke vet hva er eller gjør. De stemmer dermed også på representanter til politiske forsamlinger i fylkeskommunen som de ikke riktig vet hva driver med.