Det står i Democracy Index fra Economist Intelligence Unit. Det står i Freedom House. Det står i alle akademiske oversikter over verdens mest demokratiske land. Norge har “free and fair elections”.
Og derfor er det sant.
For når en påstand først har funnet veien inn i én autoritativ kilde, så siteres den av neste. Og neste. Og neste. Slik blir et narrativ sementert – ikke fordi det er empirisk forankret, men fordi det er bekreftet av andre kilder som viser til hverandre.
Dette kan beskrives som en form for epistemisk sirkularitet. Og det er et alvorlig problem når det kommer til grunnleggende vurderinger av demokratisk helse.
Realiteten er at Norge i mange år har hatt en valgordning som har gitt de politiske partiene full kontroll med sammensetningen av Stortinget, enda det var visse og dårlige fungerende muligheter til å innvirke på kandidat-rekkefølgen på listene. Valglovutvalget påpekte svakhetene og at velgerne i realiteten hadde begrenset reell innflytelse, og foreslo forbedringer. Det politisk styrte Kommunal- og distriktsdepartementet responderte med at man jo ikke må føre velgere bak lyset, og innstilte til nasjonalforsamlingen om å befeste realitetene ved å innføre lukket partiliste-prinsippet og dermed fjerne alle muligheter for innvirkning på personvalg til nasjonalforsamlingen.
Forslaget passerte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite og i neste omgang i Stortinget.
Det finnes ikke noe sted man kan henvende seg for å korrigere en slik feilslutning. Journalistisk redaksjoner henviser til kildene. Kildene henviser til hverandre. Demokratiforskere og tenketanker forsvarer sine vurderinger med metodologi – ikke med empiri fra bakkenivå.
Og hvis man forsøker å nå frem direkte?
Meldinger til redaktører på X / Twitter gir ingen respons. Sentralbord nekter å sette over til redaktørene, tar i mot beskjed eller henviser til kundeservice. Kundeservice leser ikke innhold, sender ikke videre eller sender til folk som ikek bryr seg.
Man havner i samme kategori som ekstremister, aktivister og innringere med agenda.
Det finnes ingen redaksjonell eller institusjonell beredskap for å håndtere saklig systemkritikk fra innsiden av et ellers “velfungerende” demokrati.
Problemene er strukturelle.
Norge har i praksis ingen form for direkte demokrati på nasjonalt nivå – kun seks folkeavstemninger er avholdt siden 1905 og alle er rådgivende, ikke besluttende.
Også etter den nye valgloven foregår alle stortingsvalg foregår innenfor lukkede partistrukturer med betydelig maktkonsentrasjon. Nominasjonsprosesser er dominert av interne allianser og utvalg, ikke av åpen deltakelse. Velgerne stemmer på lister – ikke på kandidater – og valgutfallet gir ofte liten faktisk representasjon for brede befolkningsgrupper som faller utenfor partihierarkiene.
Det finnes heller ingen tydelig og effektiv offentlig korreksjon for brudd på medvirkning, urimelig saksbehandling eller systematisk ekskludering. De som forsøker å varsle, havner oftere i taushet enn i dialog.
Nettopp derfor er det så alvorlig når påstanden om “rettferdige valg” ikke lenger er en analyse, men en fortelling som repeteres. Denne fortellingen blir ikke bare misvisende – den kan også bli et hinder mot å rette opp feilene.
Samtidig, Når et system roses ukritisk for sin demokratiske kvalitet, blir det uforberedt på korrigering – og ute av stand til å møte reell kritikk med annet enn avvisning. Tilbake står velgerne med tapt kontroll og må hver dag bære konsekvensene av et parlament som voterer i samsvar med partiledelsens prioriteringer, i stedet for folkemeningen.
Demokrati forvitrer ikke først og fremst gjennom åpen undertrykking. Det forvitrer gjennom selvtilfredshet. Gjennom fravær av reell kontroll nedenfra. Gjennom institusjoner som bare lytter til hverandre.
Politikerne i Norge trenger ikke å bli et diktatur for å miste sin demokratiske substans. Det holder at vi tror at alt er i orden – fordi alle andre sier det.
0 kommentarer