I vestlige land tenker vi godt om oss selv: Vi er flotte, demokratiske land – ja, vi har det beste styresettet av alle. Men, så ser Oagal nærmere på den globale realiteten hvor verdens ledende demokratier spiller falitt – med demokrati-fanen selvgodt vaiende til topps.

Tør vi se anarkiet?

Har vi egentlig et demokrati mer i Norge, spør redaksjonen seg. Minner ikke disse fallerte demokratiene mer om leksikon-beskrivelsen av anarkier?

Tradisjonelt forbindes anarki med kaos, lovløshet eller fravær av styresmakter. Av Wikipedia fremgår det at anarki har en rekke forskjellige, men beslektede betydninger:

1. Fravær av noen form for politisk autoritet og/eller sosialt thierarki
2. Politisk uorden og forvirring
3. Fravær av styrende prinsipper, som for eksempelvis felles standarder og formål

I politisk teori blir anarki beskrevet som en tilstand der ingen legitim autoritet har kontroll over helheten og der makten fordeles gjennom tilfeldigheter, relasjoner eller maktstrategisk dyktighet. Oagal observerer regelmessig nettopp en slik virkelighet hvor innbyggere, politikere, næringsliv, NGO-er og offentlig administrasjon alle uttrykker fortvilelse over prosesser og resultater – enda det ikke er noen tvil om at makten skal tilligge folkevalgte organer.

Alle skylder rett og slett på alle.

Les mer: Behov for å videreføre anarkistenes kamp mot omfattende statsmakt og byråkrati 

Lover og velgere styrer ikke

Realiteten er at vi har fått en situasjon som ikke lenger styres av lover og velgere – men av strukturer, prosedyrer og personer som vet å bruke dem og uten domstoler som griper inn. Det inkluderer også partier, slik vi ser det i Oslo, som freidig avviker egen parti-ideologi når det passer dem best. Samtidig stiller partikolleger i stortingsbygningen noen hundre meter unna seg foran kameraet for edelmodige angrep på bevisste løgner fra parti-siden som styrer landet – og som er en annen enn de som fordreier virkeligheten i hovedstadens rådhus.

Oagal fastslår at:

• Beslutninger flyttes fra folkevalgte fora til administrativt nivå
• Høringer brukes for å tilsidesette demokratisk gjennomføring.
• Media og forskning står på lønningslisten til staten. Det betyr ikke avhengighet, men kan innebære det.
• Personlige preferanser, karrierelogikk og institusjonell egeninteresse styrer flere prosesser enn noen folkevalgt debatt.
• Styringen er uforutsigbar – ikke fordi ingen styrer, men fordi ingen ansvarliggjøres.

Les også: Regjeringsskifter skaper ingen endring

Medvirkning blir ritual og vedtak teknikk

Et godt eksempel er bydelsreformen i Oslo. Den presenteres som et løft for lokaldemokratiet.

I virkeligheten innebærer den:

• Nedleggelse av folkevalgte organer
• Sentralisering av beslutninger
• Bruk av spørreskjema som “høringsform”, der innbyggerne bare får svare i spørreskjema innenfor byrådets egne premisser

Dette er ikke bare dårlig innbyggerdeltakelse, men en fordreining av demokratiet: En språkbruk som påstår at man styrker deltakelse, samtidig som den faktiske makten flyttes bort fra folkets rekkevidde.

Les også: Slik unndro Oslo kommune lovpålagt medvirkning for innbyggerne på Skøyen uten at noen grep inn

Kall det løgn, propaganda, pragmatisme, handlingskraft – men, noen kunnskapsbasert demokratisk prosess er det iallfall ikke. Det fremstår som at styringspartienes ideologi bøyer seg for maktlogikk, styringseffektivitet og tilpasning til dagens politiske landskap – inkludert at partienes ledelse er svak. Det åpner for opportunisme over alt, også i Oslo.

Demokrati bare på overflaten?

Et byråkratisert eller teknokratisk system kan fungere uten folkets reelle deltakelse, og fortsatt se ut som et demokrati på overflaten, slik som Max Weber beskriver det: “Et moderne byråkrati kan være så selvbærende at det praktisk sett blir en herskende klasse – uten at det noen gang har blitt valgt.”

Hvis lovverk og prosedyrer lever sine egne liv, og politikk bare handler om partibytter i toppen av et apparat som ikke endrer kurs – da er det nærliggende å spørre: Har Norge et folkevalgt styre – eller har vi et anarkistisk system styrt av administrativ logikk og personlig posisjonering?

Les også: Kan vi stole på EIU Democracy Index?

Også den norske politikindustri med en offentlig sektor har lenge gått for langt fra folket og blitt eksponent for en politikerdreven politisk ekstremisme. Oagal stiller spørsmålet: Er Norge langt på vei et anarki uten personvalg av politikere – men partier – og med skjemaer og høringer – i stedet for folkestyre med reell maktfordeling?