Det skriver næringslivsleder og tidligere Ap-statssekretær Trygve Tamburstuen i en kronikk i nettavisen E24.no 5. juni 2025. Tamburstuen stiller spørsmål ved offentlig sektors størrelse, struktur og motstand mot endring – og ved fremveksten av en politikkindustri som Oagal regelmessig omtaler ut fra et demokratisk og forvaltningskritisk perspektiv.
I kronikken med tittelen «Kreativ destruksjon av offentlig sektor» beskriver Trygve Tamburstuen et paradoks som i økende grad preger norsk politikk: En stor offentlig sektor er selve fundamentet for velferdsstaten, men i Norge har den også blitt uforholdsmessig dyr. Tamburstuen viser blant annet til at Norge bruker rundt 360 000 kroner per innbygger over statsbudsjettet, mens Sverige bruker om lag 140 000 kroner. Forskjellen kan ikke uten videre forklares med høyere kvalitet, men peker ifølge Tamburstuen mot strukturell ineffektivitet.
Slik Tamburstuen ser det, står vi overfor et veivalg. Enten tar vi tak i hvordan offentlig sektor er organisert og styrt, eller så risikerer vi at presset på statsfinansene til slutt tvinger frem dramatiske kutt som rammer kjerneoppgavene: oppvekst og skole, helse og omsorg, arbeid, bolig, klima og sikkerhet.
Dette er ikke et ideologisk angrep på velferdsstaten, men en advarsel mot å la dagens utvikling fortsette uadressert.
Tamburstuen beskriver fire hovedtyper av motstand mot endring i offentlig sektor. For det første de kognitive hindringene: Når systemene tilsynelatende fungerer og pengene har vært rikelige over lang tid, oppfattes ikke høye utgifter som et problem. Offentlig pengebruk blir en sovepute, og både institusjoner og befolkning venner seg til et nivå som fremstår som normalt, selv når det ikke er bærekraftig.
For det andre peker Tamburstuen på ressursmessige hindringer. Over tid har det blitt brukt stadig mer ressurser på stadig flere oppgaver, uten at helheten blir vurdert. Fordi utviklingen har skjedd gradvis, tas ressursbruken for gitt. Effektivitet vurderes sjelden på tvers av sektorer, nivåer og etater.
Den tredje typen motstand er motivasjonsmessig. Frykt for å miste arbeidsplasser, manglende insentiver til å tenke nytt og svak støtte til dem som faktisk ønsker endring, gjør at reformviljen svekkes innenfra. I et slikt landskap blir det tryggere å forsvare status quo enn å utfordre etablerte strukturer.
Til sist fremhever Tamburstuen de politiske hindringene. Endringer i offentlig sektor griper ofte direkte inn i partiers hjertesaker og i sterke profesjonsmiljøer. Derfor møter reformforsøk motstand også på tvers av politiske skillelinjer. Ifølge Tamburstuen krever reell endring nye allianser, der også brukernes interesser løftes tydeligere inn i beslutningsprosessene.
Tamburstuen stiller et grunnleggende spørsmål: Trenger vi tre forvaltningsnivåer? Han antyder at fylkeskommunene kan være et overflødig mellomledd, og spør om ikke staten og kommunene kan løse oppgavene mer effektivt, forutsatt bedre finansiering og organisering. Dette perspektivet berører et tema Oagal tidligere har løftet, blant annet gjennom samtaler med tidligere rådmann Pål Trælvik i Brønnøy kommune. Trælvik har beskrevet fylkesadministrasjonen som det doble glavalaget i forvaltningen – et ekstra lag som ofte kompliserer styring og ansvar uten å tilføre tilsvarende verdi.
Les også: Politikerne infiltrerer sivilsamfunnet inkludert idrettsstyrer
Der Tamburstuen retter blikket mot fylkesnivået, stiller han også spørsmål ved behovet for alle direktorater, tilsynsorganer og underliggende etater. Svaret hans er retorisk, men tydelig: selvsagt trenger vi ikke alle.
Her går Tamburstuens analyse sammen med Trælviks kritikk, men med en ytterligere dimensjon. Ifølge Trælvik fungerer direktorater og tilsyn i mange sammenhenger som et fjerde forvaltningsnivå – et lag med betydelig makt, men svakt demokratisk forankret.
Tamburstuen peker videre på digitalisering som en åpenbar del av løsningen, men advarer mot silotenkning og nye klasseskiller. Teknologi kan effektivisere og muliggjøre desentralisering, men bare dersom grunnleggende infrastruktur er på plass og systemene faktisk snakker sammen. Uten dette risikerer man å bygge et nytt digitalt byråkrati oppå det gamle.
Han stiller også spørsmål ved om offentlige etater kan lære mer av hverandre når det gjelder produktivitet, altså forholdet mellom ressursbruk og resultater. Ifølge Tamburstuen er dette ikke bare et strukturelt problem, men i stor grad et ledelsesproblem. Bedre ledelse kan frigjøre kreative og produktive ressurser som i dag holdes tilbake av tungrodde kulturer og omfattende rapporteringskrav.
Et sentralt poeng i kronikken er behovet for å forenkle byråkratiet: utdanningsbyråkratiet, helsebyråkratiet, tilskuddsordninger og rapporteringsregimer. Tamburstuen argumenterer for at mange dyktige fagfolk i dag er bundet opp i administrative funksjoner, og at de i langt større grad burde flyttes til frontlinjen, der de kan skape reell verdi i møtet med brukerne.
Den mest systemkritiske delen av Tamburstuens analyse handler om fremveksten av en ny politisk klasse. Han beskriver et lag av utøvende politikere og rådgivere som beveger seg mellom politiske verv, departementer, konsulentmiljøer og lobbyvirksomhet. På tvers av partilinjer utvikler det seg karriereløp som i praksis fungerer som elitesirkulasjon. Disse miljøene, skriver Tamburstuen, risikerer å bli buffere mellom folket og de reelle beslutningene som tas i politikkens lukkede rom.
Les også: Overveldende likhetstrekk mellom adelen og politikerstyret
Dette perspektivet samsvarer med Oagals gjennomgående kritikk av økende avstand mellom styrende institusjoner og innbyggerne. Når forvaltningen vokser i lag, og beslutninger flyttes lenger bort fra direkte demokratisk kontroll, svekkes både effektivitet og legitimitet. Oagal har også omtalt at politikere bør få anledning til å jobbe og bo hjemme isitt eget valgdistrikt.
Tamburstuen avslutter med to sterke påstander. For det første at norsk offentlig forvaltning kan effektiviseres med minst 300 milliarder kroner uten at kvaliteten på sentrale tjenester svekkes, dersom viljen er til stede. For det andre at vi har tapt flere tiår på å fokusere på privatisering og konkurranseutsetting, i stedet for å ta tak i organisering, ledelse, brukerinnretning og produktive kulturer i offentlig sektor.
Kronikken til Tamburstuen er dermed ikke et oppgjør med velferdsstaten, men en advarsel om hva som kan skje dersom vi ikke våger å reformere den. Spørsmålet er ikke om offentlig sektor er for viktig til å endres, men om den er for viktig til å la være.
0 kommentarer