James Madison var en av USAs founding fathers, sentral i utformingen av den amerikanske forfatningen og senere landets fjerde president. Han advarte tidlig mot utfordringen som i dag fremstår som en enorm strukturell mangel i det norske demokratiet.

Tidligere har Oagal beskrevet utviklingen av den asymmetriske The Norwegian Fund-Backed Political Dominance Model som tydelig viser hvordan politikkindustrien over tid har opparbeidet seg en strukturell og ustoppelig dominans. Dominans gir i økende grad historiske assosiasjoner til kongemakt, herskerklasser og systemisk maktkonsentrasjon.

I mediene ser vi samtidig hvordan den ene toppolitikeren etter den andre – og deres nettverk – har kunnet utfolde seg med statens ressurser med påfallende få ytre begrensninger. Vi ser ikke her flere mennesker som tilfeldigvis handler slik på egenhånd, men en atferd som er anerkjent og beskyttet av en hel kultur – en politikkindustri som holder folket utenfor.

Historisk er slike mønstre blitt korrigert gjennom demonstrasjoner, opprør og revolusjoner. Men, siviliserte samfunn kommer undertrykkelse og fysisk voldsutøvelse i forkant gjennom institusjonell maktbalansering. Hvor er så den tredje statsmakt blitt av? Må folk gå til barrikadene?

Nordmenn uten beskyttelse fra dømmende makt

Det er alltid lettere å se hvem og hva som går galt enn hva som mangler. Oagal observerer imidlertid fraværet av noe helt grunnleggende: Innbyggerne i Norge står i praksis uten effektiv beskyttelse fra den dømmende makt mot overgrep mot Grunnloven – og dermed mot dem selv.

Den svake rollen norske domstoler har fått, var ikke et bevisst konstitusjonelt valg. Den er et resultat av politisk dominans og juridisk selvbegrensning. Konsekvensen er alvorlig: Grunnloven mangler i praksis en institusjonell vokter.

Domstolenes konstitusjonelle rolle er gitt dem av Grunnloven selv. Den kan ikke stemmes bort av Stortinget, og den kan ikke undertrykkes av forvaltningen – like lite som domstolene kan overta Stortingets lovgivende rolle. Dette er ikke et spørsmål om maktkamp i politisk forstand, men om maktbalanse.

Dette blir jevnlig påpekt, men nesten alltid i forsiktige og høflige former. Lov og rett er et krevende felt, og mange er forsiktig med å kritisere domstolene. Mens det er klageordninger og søksmålsmuligheter mot vedtak i offentlig forvaltning, er domstolsavgjørelser i praksis endelige. Resultatet er paradoksalt: Når systemet svikter, tvinges borgere og organisasjoner stadig oftere til å søke vern utenfor landet.

Domstolene må selv innta sin posisjon

Maktbalanse forutsetter at alle statsmakter faktisk inntar sin posisjon. Det ligger i sakens natur – du får ikke utlevert makt av de du skal balansere mot. Det nytter ikke å vente på at noen andre skal ordne opp – stortingsvedtak eller en hilsen fra justisministeren – eller å heve oppgitt på øyenbrynene i rettens korridorer, for så å gå tilbake til dagens arbeid. I Norge er det kun domstolene som er gitt oppgaven å stå i spenning mot politisk makt. Ikke media. Ikke forvaltningen. Ikke internasjonale domstoler som siste nødutgang. Når domstolene trekker seg tilbake, forsvinner ikke makten – den samler seg.

Dette er ikke et nytt poeng. Allerede på 1800-tallet omtales landets øverste domstol eksplisitt som siste instans i konstitusjonelle spørsmål. I 1929 argumenterte Arbeiderpartiet bredt og offentlig for å etablere en uavhengig forfatningsdomstol. Argumentet var klart: Uten en domstol som kan stå imot politisk makt, blir maktfordelingen illusorisk – bredt omtalt i blant annet Vestfold fremtid, Kongsvinger Arbeiderblad, Fremtiden, Arbeideravisa. Namdal Arbeiderblad og Fremover.

At disse forslagene ikke ble realisert, betyr ikke at behovet forsvant. Det betyr at ansvaret hele tiden har ligget der – hos domstolene selv.

Den selvpåtatte usynligheten har også skapt andre, alvorlige konsekvenser som når lov og rett fra den lovgivende forsamling blir snudd på hodet i rettspraksis slik vi ser tilknyttet rettsgebyrloven og konkurssaker med tvangsgjennokføring uten lovbestemt revisjonsgrunnlag. Norsk rettspraksis er vanskelig tilgjengelig for folket – og bidrar til å skape rettslig villfarelse når praksis er fraviker loven.

Hasardiøst fravær av forfatningsdomstol

I nyere tid har kritikken blitt skarpere. Fraværet av en forfatningsdomstol er blitt omtalt som hasardiøst. Når slike ord tas i bruk, er det fordi risikoen ikke lenger er teoretisk, men reell: Når ingen institusjon systematisk vokter Grunnloven, overlates dens tolkning i praksis til politiske flertall. At det tidligere for eksempel var Arbeiderpartiet som tok til orde for styrket forfatningsdomstolsrolle og ikke gjør det i dag, er en dobbeltmoral med fristende poenger. Men, ansvaret for å være forfatningsdomstol er ikke politisk, men derimot en oppgave gitt domstolene av Riksforsamlingen på Eidsvoll helt tilbake til 1814.

Det finnes heller ingen forfatningsdomstol i Norge. Det finnes altså ingen kvalitetssikringsordninger når det gjelder hva som skal skrives inn i Grunnloven vår. Dette er temmelig hasardiøst.

Jarl Hellesvik (Nordnorsk debatt, 17. april 2023)

Vi har maktbalanser mange steder i samfunnet. Mange kjenner på den i parforhold. Noen makter å balansere, andre underkaster seg partneren og lar balansen forsvinne under tvang eller valg av komfort. Men, domstolene er ikke gitt sin rolle for å være komfortable, men for å være uavhengige – også når det koster.

Å unnlate å gripe inn når Grunnloven settes under press, er ikke nøytralitet. Det er et valg – et valg som har gitt Norge i praksis et todelt maktsystem som langt på vei opptrer som ett og etterlater befolkningen helt i dettes vold.