“Utvalget skal finne ut hvordan norsk matproduksjon kan bli mer bærekraftig, og som leder er statsforvalter og tidligere helseminister Bent Høie hentet inn,” skriver NTB i en melding gjengitt i Dagens medisin.
Som om det ikke er nok – på generelt grunnlag – at en politiker skal lede en politisk uavhengig forvaltning som statsforvalter, så ser vi her politikeren også skal lede et utvalg som skal produsere en troverdig utredning.
Offentlige utredninger er dårlig stilt fra første stund. Troverdigheten til utvalgene er i spill fra første stund fordi det gjennom sammensetningen av utvalget implisitt ligger føringer for konklusjonene. Ingen statsråd ønsker vel konklusjoner som ikke er sammenfallende med vedkommendes egne meninger?
Les også: Deliberative prosesser kan bidra til raskere saksbehandling
I motsatt fall kan det gå som da statsminister Jonas Gahr Støre fikk i februar 2025 fikk fremlagt konklusjoner fra regjeringens eget ekspertutvalg. I henhold til Finansavisen refset ekspertutvalget den økonomiske politikken. Overfor avisen avviste statsministereren kurs-skift – uten å ha lest rapporten. Det sier sitt.
I det norske samfunnet er mange direkte demokratiske metoder ukjente eller forkastet uten dypere evaluering av makthaverne. Direkte demokrati blir i beste fall forbundet med folkeavstemninger og såvidt med borgerforslag, slik stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes fremmet og fikk avvist et grunnlovsforslag for.
Innenfor direkte demokratisk metodikk er imidlertid stikkordet “deliberativt”, dessverre et vrient og litt teoretisk-aktig. Den viktige kilden Store norske leksikon er også teoretisk anlagt i forhold til deliberativt demokrati. Leksikonet omtaler deliberativt demokrati som en “politisk teori som hevder at politiske beslutninger bør baseres på borgernes frie meningsutvekslinger”.
Realiteten er imidlertid at deliberative metoder er langt fra teoretiske. Å skulle bare bruke direkte demokratiske metoder inkludert deliberative modeller ville være like ytterliggående i et demokrati som når det representative demokrati har overtatt makten totalt, slik som i Norge i dag.
En balansering av direkte demokrati og representativt demokrati er en egentlig selvsagt og langt bedre modell.
Les mer: Oagal om offentlige utvalg inkludert representativ sammensetning
En god modell for innbyggerdeltakelse innebærer å engasjere innbyggerne tidlig når det fortsatt er rom for deres kunnskap og idéer. Alle vil kjenne seg igjen i dette; dersom du inviterer noen til å komme med synspunkter når du allerede har konkludert, så skal det veldig mye til for at du vil lytte til dem bare litt.
Innenfor lovbestemt medvirkning til planprosesser er dette kommunenes vanlige – og ulovlige – fremgangsmåte; mer eller mindre ferdig grunnlag blir fremlagt for medvirkning og stort sett blir bare applaus verdsatt som medvirkning.
Les mer: Mangelfull medvirkning i plansaker utgjør i sum det største sviket mot demokratiet Norge
Innenfor innbyggermedvirkning i plansaker ønsker verken politikere eller planetater reell medvirkning, stikk i strid med lov og medvirkningsveileder. Ved å sette seg over loven med medvirkning til stryk i reguleringsplansaker viser politikerne sin overlegne holdninger til folkestyre.
For deliberative proseser finnes en stor mengde metoder og anvendelser. I databasen The Direct Democracy Navigator ligger 2000 utprøvde metoder for direkte demokrati.
Offentlige utredninger – og innbyggermedvirkning – kan bli gjennomført ved å nedsette en deliberativ forsamling. Forsamlingen styres av erfarne fasilitatorer på gjennomføring, ikke fag. Den blir nedsatt på en hensiktsmessig måte ut i fra reelle erfaringer og kunnskap, slik som man for eksempel har deliberative metoder som støtte for folkeavstemninger.
Når forsamlingen – den kan for eksempel bestå av en gruppe tilfeldig trykkete innbyggere og en gruppe innbyggere med tydelig relevant erfarings- og kompetansegrunnlag – har gjort arbeidet sitt, går resultatene videre til faglig bearbeiding av politisk uavhengige fagmiljøer. Dette kan være forskningsinstitusjoner, konsulentmiljøer eller offentlig forvaltning som ikke er fullt av politikere.
Deretter kan resultatet blir presentert som et troverdig grunnlag for politiske beslutninger. Prosessene blir da renhårige og politikerne kan like fullt velge en annen retning – og også dette vil være tydeligere.
I tilfelle med regjeringens granskningsutvalg så kan nok konklusjonene ha kommet overraskende på statsminister Støre. Normalen ville være at utvalget i hovedsak var enig. Det er mye deiligere for ministerne som nedsetter utvalget. Fordi folk har en oppfatning av at utvalg er uavhengige, så vil samsvar mellom utvalgskonklusjoner og politiske beslutninger virke riktig og veloverveid – selv om dette lett kan være et bedrag.
0 kommentarer