NGO-er (ikke-offentlige organisasjoner) står formelt utenfor offentlig sektor. De tilhører sivilsamfunnet og omfatter blant annet hjelpeorganisasjoner, bistandsorganisasjoner, idrettsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, helseorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner.
Statistisk sentralbyrå (SSB) omtaler dette som en “ideell og frivillig sektor”. SSB bygger på en definisjon hvor organisasjonene blant annet skal være selvstyrte og institusjonelt atskilt fra offentlig forvaltning inkludert fylkeskommuner, kommuner, tilsyn, direktorater m.fl.
Samtidig er dette en stor sektor. SSBs satellittregnskap viser at ideell og frivillig sektor sto for nær 90 000 lønnede årsverk i 2018. De samme tallene viser også at staten sto for 26,6 prosent av finansieringen, mens kommuner og fylkeskommuner sto for 16,7 prosent. Til sammen kom altså 43,3 prosent av finansieringen i sektoren samlet fra disse offentlige budsjettene.
Noen NGO-er etablerer aksjeselskaper på siden av virksomheten. Det er uklart i hvilken grad dette og mva-refusjon inngår i SSB-tallene. Ettersom offentlig sektor har skatte- og avgifter som en del av sin finansiering, skaper merverdiavgiftsrefusjon til NGO-er behov for å hente inntekter gjennom økt skatte- og avgiftstrykk overfor innbyggere og næringsliv.
Det som ser ut som sivilsamfunnets korreksjon av makten, kan i realiteten være en statsfinansiert forlengelse av den.
SSBs regnskap viser gjennomsnittstall. Det er ikke uvanlig at mange organisasjoner er 100 prosent offentlig finansiert. Selv mindre økonomisk avhengighet enn dette vil innebære nedleggelse eller vesentlig omlegging uten offentlige midler. Fordi alle med sterk økonomisk avhengighet står overfor en utfordring med selvstendighet overfor sin velgjører, er det en stor risiko for at organisasjonene vil fungere som myndighetskontrollerte ikke-offentlige organisasjoner (MIOO) – governmental controlled non-governmental organisations (GCNGO).
Slik blir mange av dem et sentralt element i den omfattende politikkindustrien.
I Norge blir offentlig sektor ansett for å være svært stor per capita. Finansieringen av NGO-ene viser at den i realiteten er enda større. Ser vi det fra motsatt perspektiv, er finansieringen av deler av NGO-sfæren en form privat finansiering utenom skatte- og avgiftssystemet av offentlig forvaltning.
Les mer: Dette er governmental controlled non-governmental organisations (GCNGO)
At det offentlige finansierer sivilsamfunnet er helt naturlig. Tross alt skal offentlig sektor stå til tjeneste for innbyggerne og være styrt av folkets representanter. Bruk av fellesskapets midler til å støtte sivilsamfunnets organisasjoner blir dermed en ønsket og smart kollektiv finansieringsform.
Finansieringen innebærer imidlertid også betydelige og alt for lite påaktede, demokratiske problemer. Når organisasjoner som er tungt økonomisk avhengige av staten opptrer som uavhengige aktører i høringer, komiteer og offentlig debatt, oppstår det ikke bare et spørsmål om troverdighet, men om integritet, habilitet og korrupsjonsrisiko.
Det er nærliggende at organisasjoner i en slik situasjon unngår standpunkter som går for sterkt på tvers av finansieringskilden. Mange GCNGO-er kan ha sikret seg langsiktig finansiering fra politiske flertall med samsvarende synspunkter som dem selv. Som en fast post på statsbudsjettet kan de videreføre sitt arbeid med ingen eller begrenset politisk motstand. Lobbyorganisasjoner inkludert GCNGO-er har lange tradisjoner for nærhet til maktinstitusjoner inkludert parlamenter i hovedstader verden over, med høyfrekvent trafikk tilknyttet påvirkning og finansiering.
NGO-er er dessuten i konkurranse med hverandre. De som velger å gå for sterkt i rette med bevilgende myndigheter risikerer å få merke det ved neste budsjett-korsvei. Slikt kan bidra til en neddemping av språk og standpunkter som kan spre seg til hele samfunnet, samtidig som misnøye kan flytte seg til mindre åpne arenaer, inkludert sosiale medier. Tendenser i politiske miljøer og redaktørstyrte mediers retorikk til å underkjenne debatter i sosiale medier kan bidra til å forsterke distansen mellom folk og makthavere.
Utslagene av denne fordreide situasjonen er mange.
Vi ser for eksempel hvordan politiske miljøer kan være sterkt negative overfor private aktører i sivilsamfunnet, inkludert tilbydere av helse- og konsulenttjenester, men lytter til GCNGO-er inkludert religiøse organisasjoner som de selv finansierer og lar dem vinne offentlige anbud. Når en virksomhet som allerede er offentlig finansiert konkurrerer med virksomheter uten en slik fordel, oppstår skjevheter som blir slått ned på i andre sammenhenger som i Bølgen-saken i Frogn kommune. Det kan også innvirke på religionsfrihet dersom noen tros-retninger mottar støtte gjennom anbud som er utenfor rekkevidde for andre.
Vi ser dessuten situasjoner hvor disse myndighetskontrollerte ikke-offentlige organisasjonene gjennomfører ulike former for påvirkning overfor politikere på alle forvaltningsnivåer inkludert nasjonalforsamlinger.
Politikere verden over synes for eksempel å være mer opptatt av inntektssiden ved økt skatte- og avgiftstrykk fremfor sin egen kostnadsside – som kjent kan også offentlige regnskap balanseres ved kostnadskutt. Når tilsynelatende uavhengige GCNGO-er tar til orde for økt skattetrykk får politikerne da akkurat et slikt sannhetsvitne som de har behov for. Siden politikk av natur ikke behøver å samsvare med faktagrunnlag, men i stor grad påvirkes av opinionen, er et slikt “uavhengig” vitne eller to det eneste som trengs.
Tilsvarende kan vi se på andre områder som for eksempel miljø og klima.
Innbyggere inkludert velgere har behov for å orientere seg i saker for å gjøre opp standpunkt. Når offentlig sektor blir så omgripende som i mange demokratier med en hang til egen vekst på bekostning av sivilsamfunnet, blir det naturlig for folk å henvende seg til andre kilder etter troverdig informasjon. Når da det som egentlig skulle være sivilsamfunnets egne organisasjoner ikke har den nødvendige troverdigheten kan det inntreffe at folk støtter seg til deres partiske synspunkter som fremstår som blir fremstilt som objektive, søker seg til andre kilder eller gir dennee letingen i mangel av gode alternativer. Slik kan støtten til GCNGO-er bli element i politisk ekstremisme.
OECD peker på at dårlig håndterte interessekonflikter kan undergrave integriteten i offentlige beslutninger, og at slike konflikter i siste instans kan bidra til at særinteresser fanger politikkutformingen. Overført til dette feltet er poenget enkelt: Jo sterkere en organisasjon er økonomisk bundet til sin primære finansieringskilde, desto svakere blir avstanden den skal representere.
I et slikt bilde burde bindinger inkludert økonomisk avhengighet bli tydelig opplyst i høringsinnspill som utgjør en del av beslutningsgrunnlaget for utforming av blant annet offentlige utredninger og i neste omgang proposisjoner inkludert lovforslag. Det er også relevant å vurdere om aktører med finansiering fra en konkret offentlig kilder som et departement eller direktorat burde være diskvalifisert fra roller som forutsetter reell uavhengighet.
For å skape bedre distanse bør innbyggerne gjennom deliberative virkemidler styre eller delta i finansieringsbeslutninger fremfor offentlige fagmiljøer som ofte har sammenfallende personlige nettverk og interesser som GCNGO-ene.
Den kraftfulle totalen av at både offentlig sektor og GCNGO-ene langt på vei fremstår samkjørte kan også medføre en svekket interesse for privatpersoner og næringsliv til å delta i høringer og påvirkning ettersom det er lav sannsynlighet for å nå frem med andre perspektiver. Å utforme og formidle slike perspektiver er tidkrevende ikke-inntektsbringende gjøremål som kommer på toppen av å holde livet og hjulene i gang, mens motparten har dette som del av sitt daglige arbeid. Resultatet er at de mer eller mindre frivillig derfor vil være nødt til å overlate arenaen til politikkindustrien inkludert GCNGO-ene og kanskje sine egne fagforeninger og næringslivsorganisasjoner – som også langt på vei tilhører den samme kulturen – uten egentlig å stille seg bak deres anbefalinger.
Parallellen til både medier og akademia er nærliggende: Også der svekkes troverdigheten når økonomisk avhengighet kamufleres som uavhengig observasjon.
For å balansere sine innslag bruker media eksterne kilder for kritiske blikk og kommentarer. Det kan gi ubalansert mediedekning når både opphav og kritikere i realiteten står på samme side. Skulle redaksjonene ha kunnet styrke bevisstheten på dette, måtte de ha drevet systematisk kildekritikk og søken etter alternative kommentatorer. Ett utslag av situasjonen er at redaksjonene heller går til kilder som er nære dem selv og bruker sine egne journalister til å fylle roller både som gravende journalister og kommentatorer.
Oagal har tidligere omtalt at ca. 1 av 3 norske mediekroner kommer fra det offentlige noe som naturlig kan påvirke redaksjonelt arbeid og ståsted i favør av det offentlige. Slik blir maktskjevdelingen mellom innbyggere og politikkindustrien i sum urovekkende sterk i favør av sistnevnte. Med så kraftig innslag av offentlig finansiering fremstår både GCNGO-er mer som datterselskap av det offentlige enn uavhengige virksomheter styrt av sivilsamfunnets folk og interesser.
Det er et faktum at GCNGO-er i sum utgjør et attraktivt arbeidsmarked for politikere utenfor posisjon, enten det er inntil politiske arbeidsplasser blir tilgjengelig for dem ved neste valg eller som attraktive karriereoverganger etter endt politisk løp.
Mange politikere har i dag lite erfaring fra vanlig yrkesliv og VG skriver at norske politikere ligger på bunnen i utdannelsesnivå. I GCNGO-ene ligger imidlertid muligheter for gode jobber hvor politisk karriere blir vektlagt høyere enn yrkeskvalifikasjoner og utdannelse – organisasjonene trenger for eksempel folk til å drive lobbyisme for å sikre oppdrag og finansiering. Fordi virksomhetene blir trygge havner for politikere fra alle fløyer kan interessen bli lav for å rydde opp i sammenblandingen mellom offentlig og privat. Slik oppstår en betydelig, men ofte lite synlig korrupsjonsrisiko.
Mange vil fortsette sitt politiske arbeid under dekke av å jobbe upolitisk i organisasjonene. Når du har vært politiker hele ditt liv og får en politisk relatert rolle i en GCNGO, er det vanskelig å ikke skulle videreføre en dypt iboende partikultur og -ideologi.
Slike selvforsterkende, politiserte miljøer kan samtidig bli mindre attraktive arbeidsplasser for arbeidstakere fra sivilsamfunnet. Som i offentlig sektor kan det råde en sterk politisk kultur hvor andre arbeidstakere kan oppleve seg som stengt utenfor i forhold til karrieremuligheter, oppgaver og innvirkning på beslutninger. Kompis-aktige forhold til bevilgende myndigheter og felles partibok med politikere kan medføre beslutninger i kulissene og skape en maktforhold og ledelseskultur som er vanskelig for utenforstående å forstå og få innpass i.
På samme måte kan slike distanserte kulturer svekke interessen for å bidra med støtte økonomisk gjennom medlemskap og gjennom egeninnsats. Når dominerende styremedlemmer og andre tillitsvalgte i GCNGO-er har partibøker eller klart skjevrettete sektorinteresser, vil handlingsrom og interesse for deltakelse bli svekket blant de øvrige medlemmer. Slik kan også ikke-politisk virksomhet som idrett og kultur i realiteten bli politiske verktøy. Dette gir også perspektiver i forhold til korrupsjon og grunnleggende borgerrettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og frihet fra diskriminering. Når innbyggerne i det som skal være deres egne organisasjoner møter en politisk kultur de ikke ønsker å være en del av, og hvor deres ytringer ikke blir hørt eller får løftet frem problemstillinger, taper sivilsamfunnets organisasjoner seg som arena for borgerrettigheter.
Å bidra med dugnadsinnsats og vaffelsalg for å sende noen slanter til massivt offentlig finansierte medlemsorganisasjoner kan dessuten bli opplevd som lite fruktbart og svekke dugnadsånd og interesse for frivillighet.
Les også: Overveldende likhetstrekk mellom adelen og partistyret
0 kommentarer