Samfunnet er inne i en ond spiral hvor velgerne stemmer ut i fra hvem som tilbyr dem mer og politikere som tilbyr mer og mer. Dette skjer enda effektiviteten i offentlig forvaltning er dårlig. Oagal finner ikke tilbake til kilden, men Erna Solberg skal ha referert at én krone mer til forvaltningen gir 0,26 kroner tilbake. Det betyr at verdien av å beholde pengene hos innbyggere, næringsliv og sivilsamfunnet gir større uttelling enn å inndra dem som skatter og avgifter.
Nye utfordrerpartier blir rammet av denne dynamikken. Enda mange av dem har innovative tanker om gjøre livene lettere for folk også ved å redusere offentlig forvaltnings betydning, ønsker velgerne kortsiktig gevinst i form av nye goder. Da blir det vanskelig å gjennomføre politikken om partiene skulle – mot alle odds – komme i posisjon. Dene utfordringen mot utfordrerpartienes ønske om forandring kommer på toppen av de etablerte partiene sin utestengelse av disse nye konkurrenter.
Les mer: Mange nye politiker er rare – eller kanskje helt vanlige?
Kan det være at lite oppmerksomhet rundt denne problemstillingen bidrar til å vedlikeholde den onde spiralen? Folk er uforstående til å skulle ha det så økonomisk utfordrende som nå i det rike, norske samfunnet. Vi vil ha mer – og betale mindre. Og det er mulig. Men, vi ser en offentlig forvaltning inkludert medarbeidere som lever skjermet fra konkurranse og med et lønns-, pensjons- og velferdsnivå som er vanskelig å matche.
Som helhet ugjør offentlig sektor – politikkindustrien – en enorm, autoritær kraft som har det bedre enn innbyggere, næringsliv og sivilsamfunnet for øvrig.
Økonomien må være regulert. Hvis for store midler utenfra sprøytes inn vil det gi inflasjon som skaper dyrere varer og tjenester for folk, samtidig som konkurransekraften til nasjonen vil bli svekket.
Derfor holdes oljepenger tilbake. Men, måteholdet som innbyggerne tvinges til å ha – demokratiet – blir ikke vist av offentlig forvaltning. Den omtales som rik, søkkrik.
Les også: Norsk folkestyre svakere enn i USA og mange andre land
En naturlig måte å omfordele på er å ta fra offentlig forvaltning og gi tilbake til innbyggerne. Men, i stedet fortsetter den autoritære og irrasjonelle inndragning av den samlede kapitalen som flyter i norsk økonomi fra det private og til det offentlige. Parolen om at dette skal gi økt uttelling stemmer ikke når det blir mindre levert tilbake en kronestykket som blir inndratt, om det nå er 10 øre, 26 øre eller 99 øre.
Samtidig murres det på mange hold. Særkraften i den norske politikerstyrte, offentlige forvaltningen er fremmed for utenlandske virksomheter og skaper en politisk risiko ved etableringer her. Det oppstår en kynisme rundt lønnsomheten i å få tilgang til norsk energi og bygge subsidierte batterifabrikker og vindmølleparker med tvilsom bedrifts- og samfunnsøkonomisk verdi. Men, å investere i andre regimer blir mer fristende enn i denne fremmedartede, uforutsigelige kulturen. Investeringsviljen blir også rammet av en beskatning av norsk næringsliv som er gått over til inndragelse av eiendom. Systemet er i krise.
Et paradoksalt utslag av dette er at den rike, voksende offentlige sektoren – som mange ønsker å styrke enda mer for å få økte goder til seg selv – skaper en situasjon med kraftig svekket valutakurs overfor utenlandske handelsvalutaer. Det ligger samtidig en fordel for norske virksomheter i lav valutakurs fordi dette gir lavere priser fra rimeligere norsk produksjon, men virksomhetene og sivilsamfunnet blir også berørt av høyere priser på innsatsfaktorer hvis det ikke kjøpes og selges i samme valuta,
I sum får innbyggerne dyrere varer og tjenester, enda mange hadde håpet på å sitte tilbake med mer gjennom økt beskatning av de som har mest. En del av systemkrisen som vokser nå er imidlertid at mange av de som har mer kanskje ikke har så mye tilbake, at enslige får lagt ekstra sten til byrden som ligger i å dekke alle husholdningens kostnader selv, at næringsliv med norske eiere tynges mer enn utenlandsk eide, og at høye strømpriser rammer lønnsomhet og overlevelsesevne.
Les også: Fem stortingsrepresentanter fikk nedstemt forslag om å møte sviktende demokrati med mer demokrati
Misnøye med systemet har ført til revolusjon, altså krav om forandring. Oagal mener løsningen ligger i reelt folkestyre – altså mer demokrati. Også med reelt demokrati må kunnskapen til for eksempel regjeringens effektiviseringsprosjektleder Hans-Jørgen Blomseth bli brukt.
Da vil en del sløsing avta. Denne sløsingen er inntekten til leverandører og medarbeidere i offentlig forvaltning. De vil måtte jobbe utenfor sektoren. Det kan bli tøffere. Men, vi godtar ikke tanker om at offentlig sektor er dårligere og med dårligere folk enn i andre sektorer. Medarbeiderne vil levere fint også i næringsliv og sivilsamfunnet, og landet vårt er kjent for effektive folk. Som nasjon må vi vende blikket mot innovasjon som ikke er tøys og tjeneste- og vareeksport.
Les også om hvilke sektorer vi har: Mangelfull sektor-representasjon i NOUer gir dårlig grunnlag
En viktig bit av regnestykket er ikke bare effektiviseringen i seg selv – hvor Blomseth mener at det lett kan spares 300 milliarder kroner. I stedet for å koste en krone, vil tidligere offentlige ansatte sende skattepenger til staten.
Mennesket frykter det ukjente. Å stemme for de gode effektene av en slik forandring er nok noe mange vil kvie seg for når de er avhengig av offentlige lønn, pensjon, trygd og støtteordninger. Det er vanskelige beslutninger å ta. Samtidig er det et viktig poeng ved representativt demokrati at folkeforsamlinger skal ta vanskelige beslutninger som innbyggerne hver for seg aldri ville ha gått inn for.
Innbyggerne vil også møte sin egen kravmentalitet. Vi forventer at offentlig sektor skal levere på samme servicenivå som private aktører – raskt og feilfritt. Dette presser forvaltningen til å bygge kapasitet, sikre seg mot feil som media kan slå ned på og tilby stadig bredere tjenester til voksende totalkostnader. Vi vil også se en strammere behandling av dårlige politiske og administrative beslutninger. Dårlig innsats kan medføre at folk mister jobben også i offentlige virksomheter.
Les mer: Politikere uten magemål i regjeringskvartalet
Et folkevalg storting – i dag er det de politiske organisasjonene som i realiteten velger nasjonalforsamlingen – burde også gjøre det mulig å sparke dårlige politikere. Harvard-professor Michael E. Porter og forretningskvinnen Kathrine Gehl beskriver i boka Politics industry hvordan politikkindustrien opererer utenfor borgernes reelle kontroll. Det er denne utviklingen vi ser i Norge og skaper systemkrise som bør løses med mer demokrati.
0 kommentarer