I et ekte demokrati styrer folket. Det er helt grunnleggende, selve ordet er avledet av dette (demos=folk, kratos=styre). I demokratiske prosesser samles folket dessuten ikke bare for å ta beslutninger, som noen liker å tro, men for å analysere, rådslå og ta beslutninger. Dette oppsummeres til direkte demokrati.
Når beslutningene vedrører så mange folk at ikke alle kan samles, kan folket beslutte gjennom personer som representerer dem. Det blir kalt representativt demokrati. Representativt demokrati har mange andre gode sider inkludert at representantene har mer avstand til konsekvensene og kan vedta nødvendig politikk som enkeltpersoner ville stemme ned.
Les også: Konstitusjonsdomstol ett element i styrking av den dømmende makt i Norge
Oagal er etablert som et demokrati-aktivistisk tiltak i favør av økt makt til folket gjennom direkte demokrati inkludert “deliberative prosesser” som egentlig er lett å forstå, men som jo kan virke så vanskelig at det blir lett å hoppe over det. Den norske parlamentarismen kom på beina fordi det norske folket ville ha et direkte ord med i laget i unionen med Sverige. Folket ville delta.
Men, da Johan Sverdrup uttalelse om “all makt i denne sal” falt, var tanken neppe at folket ikke skulle ha noe å si. Slik er det imidlertid langt på vei blitt i Norge.
Les også: Norge og andre land for umodne for unioner som EU
Hva som har skjedd har Oagal skrevet mye om. Makten på riksnivå er gradvis flyttet fra folket til ledelsen i politiske partier. Under et demokratisk dekke er den politiske makten plassert på et skummelt lavt antall personer.
Oagal anslår at 2580 personer bestemmer personsammensetningen for Stortinget. I realiteten er det nok enda mindre fordi parti-toppene sitter i kjernen av dette. Som i diktaturer blir du lite verdt dersom du ikke holder deg inne med toppene.
Les også: Svak tredeling av makten – domstolene svake og storting og offentlig administrasjon sterkt overlappende
Media ser ikke det som skjer, men vil hevde at de gjør det. Da den katastrofale nye valgloven ble besluttet – hvor rikspolitikerne stengte for velgernes innflytelse på personvalget samtidig som de erkjente at dette hører hjemme i et demokrati ved å vedta personvalg for fylker og kommuner – så omtalte media dette. Iallfall noen medier – eller kanskje slapp de til debattinnlegg.
Men, så var det ingen nyhet mer. Bare realitet. Problemet for samfunnet er at mange har tiltro til media som samfunnets vaktbikkje. Media har redaktører som styrer redaksjoner med ressurser til å sette seg dypt inn i saker og konfrontere makten – derfor kalles media ofte den fjerde statsmakt.
Denne evnen ser media ut til å ha mistet i et meta-perspektiv. Nå utfordrer folket media gjennom sosiale medier. Heldigvis, og dessverre, for folk har ikke alltid samme ressurser som media til å kunne sette seg inn i saker eller belyse problemstillinger balansert.
I den pågående samfunnsdebatten stiller folk spørsmål ved hvor media befinner seg. Det er oppstått et sakskompleks som blir dekket av folk i sosiale medier, men hvor media er helt fraværene. Saker er blitt “untouchable” og befinner seg i sosiale medier og utfordrer-medier som media betegner som blogger og aktørene bak blir sett på som ekstremister – enda det de skriver ofte fremstår som relevant i dekningen av et komplett samfunnsbilde.
Oagal mener at norske medier burde ha sort sørgebånd så lenge folkestyret er så svakt som det er nå. Men, enda redaktørene har sin egen redaktørforening hvor de møtes, klarer de ikke å se situasjonen som illustrasjonen til denne artikkelen viser: Demokratiet er krympet inn til et partistyre og redaksjonene skriver om dette partistyret som om det var demokratiet vårt. De ser ikke skogen for bare trær.
Derfor er valgkamp topp stoff, enda innbyggerne ikke velger personer men partier – i strid med grunnloven og stortingets egen beskrivelse som er en villedning av befolkningen. Derfor er Arendalsuka årets høydepunkt, enda uka er blitt en slags dansen rundt gullkalven. Alle som er tjent med det – og det er mange – digger Arendalstiggeuka. Journalister og media er en fullintegrert del av dette, og har en herlig uke hvor alle makthaverne vandrer sammen med dem i sørlandsbyens gater.
Magasinet Economist sin Economist Intelligence Unit setter dagsorden internasjonalt for medias blindhet for demokratiets utfordringer. Magasinet legger hele sin autoritet og troverdighet bak når det gjentatte ganger plasserer det svekkede, norske demokratiet på toppen av sin “demokratiindeks”.
Economist deler iallfall ikke Oagals perspektiv i siste utgave av indeksen som fokuserer på hvorfor ikke representativt demokrati fungerer som det skal når det gir Norge 9,81 av 10 mulige poeng – stort mer perfekt kan et demokrati vanskelig bli. Og hvilke norske medier skulle vel kunne utfordre noe så uangripelig som et stort, internasjonalt mediehus sin evaluering av verdens demokratier – særlig når vårt eget kjære hjemland troner på toppen?
Nei, det blir med å bruke demokratiindeksen som en objektiv referanse. Ingen grunn til kritisk blikk eller bekymring på det norske demokratiet – demokratiets utfordringer finns i norsk målestokk kanskje bare særlig i USA?
Les også: Norsk folkestyre svakt i forhold til USA og mange andre land
Oagal har påpekt direkte i feil i Economists beregninger direkte overfor redaksjonen, men det er håpløst å nå frem. Like fullt er det lite tvil om at Norge er blant verdens fremste demokratier. Problemet er at demokratiindeksen også følger politikernes lys og viser at media ikke bruker sitt eget. Kanskje burde Norge ha fått 6,81 av 10 mulige poeng, noe som faktisk ville reflektere utfordringene som Oagal lister opp og som må løses for å styrke det norske demokratiet.
I dette kan media re-plassere seg på demokratiet og ikke partipolitikkens side. Folk lurer på hvorfor offentlig kjente overgrep fra politikk og forvaltning som dette og en rekke andre saker ikke havner i massemedias søkelys. Oagals redaktør har tipset media om saker, men møter ikke-svar enda sakene burde være godt stoff – ja, om ikke sakene i seg selv, så det faktum at de blomster i en slags demokratiforkjempende underverden slik motstandsmennene kjempet i skjul under andre verdenskrig.
Hvorfor er det så tyst? Ville det virkelig være så forkastelig hvis NRK og de mange andre sterkt statssubsidierte mediene (direkte subsidier, annonser og abonnementer) løftet frem sakene folk er opptatte av, om ikke for annet enn å vise at virkeligheten er en annen eller mer kompleks enn det som fremkommer?
De samme folkene – som er titusenvis av samfunnsbevisste innbyggere – og Oagal er relativt unisone i sin oppfatning av noe av forklaringen er at media er økonomisk avhengig av politikerne og offentlig administrasjon som de påberoper seg å være vaktbikkjer i forhold til. Det er veldig mye mer behagelig og effektivt å motta statsstøtte enn å skaffe abonnementer og gjøre seg attraktive for annonsører.
Det ene forsterker dessuten det andre – i takt med fremveksten av verdens største offentlige sektor per capita så er sektoren også blitt den største innkjøperen av alt inkludert entreprenørtjenester, konsulenttjenester, kantinetjenester, eiendomsleie og -tjenester og medietjenester. Det største markedet er definitivt offentlig og det blir færre strålende, glad-kritiske journalistkarrierer derom man legger seg ut med dette og mye vanskeligere å selge abonnementer dersom prisingen skulle reflekterer kostnaden uten stats-subsidier.
I sum er vaktbikkjene blitt gneldrete fillebikkjer i møtet med dem som gir dem mat og tar dem på tur. Selv om administrasjon og redaksjon i mediene skal opptre uavhengig av hverandre for å sikre den enkelte redaksjons frihet, er ikke redaktørene dummere enn at de forstår at de ikke kan være for kritiske før det økonomiske grunnlaget for redaksjonen ryke.
På journalistnivå gjelder det også å holde seg inne med sine kilder – ikke være for kritiske. Vi har politiske journalister som hver dag oppsøker politikermiljøer for å finne saker, og det gjelder jo å holde seg inne med sine kilder. Du kan jo risikere å falle i unåde hos de politiske herskerne. Noe av resultatet blir gladkritiske reportasjer og debatter hvor redaksjoner og journalister har nærmere relasjoner til politikerne enn publikum. De er brødre, på samme side og i samme politikk-industribransje.
Andre forhold som spiller inn er journalister og redaktørers egne, politiske ståsteder. Deres eget bransjeblad Journalisten refererer for eksempel Medieundersøkelsen 2025 som viser at en stor mengde journalister stemmer på partier som i den rådende, rikspolitiske situasjonen sitter med makten. Vi mennesker har lettere for å være overbærende med våre egne enn “de andre”, og selv om journalister skal ha en profesjonell distanse så er det utfordrende å kritisere politikere som de selv sympatiserer med.
Dette utspiller seg på et veldig detaljnivå – detaljer som utelates, områder som det ikke gås nærmere inn på; situasjoner hvor politikere og journalister forbrødres og sammen vifter bort ubehageligheter som ikke tjener deres felles ideologi. Det utspiller seg også på et dypt nivå i den forstand at ideologien sitter så dypt i kroppen at journalisten ikke ser problemstillingen.
Det er ille og helt menneskelig. Disse forholdene medvirker til at det ikke kommer noe sort sørgebånd på norske medier for å markere demokratiets sviktende helsetilstand. Media er så godt nede i grøten og på statssubsidier at perspektivet forsvinner. En hel politikkindustri inkludert akademia bidrar til dette, blant annet gjennom systematisk undergraving av fakta. Offentlige utvalg, forvaltning og politikere (må man kunne si, da så mange er på offentlighetens lønningsliste som yrkespolitikere) sender ut en stor strøm av påståtte uavhengige utredninger og fakta som aldri kan være det.
Men, denne store strømmen av forfalskning og fordreining blir i liten grad dekket i omtale av den enkelte sak – i stedet blir for eksempel NOU-er som fører til stortingsvedtak inkludert lovvedtak stående som solide, tilsynelatende uavhengige referanser enda mange av dem allerede gjennom utvalgets medlemssammensetning aldri kunne innehold noe annet enn et skjevt perspektiv.
0 kommentarer