Vi opplever en kontinuerlig nyhetsstrøm fra USA, påfulgt av bekymringer om krise for demokratiet. Krisen har imidlertid startet for lenge siden, men har bare ikke vært så ubehagelig nærme vestlige stormakter som nå.

Krisen for representative demokratier er allerede inntruffet

Flere land har allerede gjennomlevd demokratiske sammenbrudd – noen gradvis og andre mer dramatisk. Venezuela er det mest ekstreme eksempelet i vår tid. Landet gikk fra å være et av Latin-Amerikas rikeste til å bli et diktatur med masseflukt, hyperinflasjon og ødelagt velferdsstat. Valgte ledere brukte oljeinntektene til å kjøpe støtte og systematisk svekking av institusjoner som kunne ha holdt demokratiet i hevd. Da økonomien brøt sammen, ble også de demokratiske prosessene erstattet med brutal undertrykking.

Argentina representerer en annen vei inn i sammenbruddet. Demokratiet har overlevd formelt, men tilliten til politiske og økonomiske institusjoner er gruset etter tiår med økonomisk vanstyre og sosiale kriser. Befolkningen stemmer stadig inn nye ledere som lover radikal endring. Likevel gjentar den økonomiske og politiske syklusen seg, hver gang med redusert handlingsrommet og enda mer splittende retorikk.

Også i Europa har flere land vært farlig nær institusjonell forvitring. I Georgia (i Eurasia) mener opposisjonen at presidentembetet er kuppet og krever omvalg, Hellas ble i praksis styrt fra utsiden under gjeldskrisen etter 2008, mens rettsstaten i Ungarn og Polen er under press innenfra. Demokratiet overlever i navnet, men blir i praksis svekket ved maktkonsentrasjon og uthuling av sentrale nasjonale institusjoner også ved maktoverføring til overnasjonale.

Uventede land på mislyket-listen til EIU

I Democracy Index 2024 «What’s wrong with representative democracy» har Economist Intelligence Unit (EIU) blant annet plassert Frankrike, Litauen, Belgia (ett hovedsete for EU som har demokratiske mangler som kan splitte unionen), Malta, Italia og Kypros på sin liste over mislykkede demokratier. Oagal har mange kritiske betraktninger til EIUs demokratiindeks, men indeksen er uten tvil egnet til å påvise krisetilstander for demokratiet i disse og andre land.

Utviklingen i mange av disse landene viser at demokratier ikke trenger å falle med et smell (med Georgia som unntak), men at de gradvis kan smuldre bort som følge av uvettig økonomisk politikk, autoritære impulser og manglende politisk ansvarlighet.

Majoriteten av vestlige land har kanskje følt seg høyt hevet over utviklingen i disse landene. Men utviklingen – hvor verken skylapper eller bind for øynene hjelper – fortsetter. EIU har også plassert USA i kategorien for mislykkete demokratier hvor også Chile og Israel står oppført. New Zealand, Storbritannia og Canada står på listen over fullverdige demokratier, men står overfor økonomiske og sosiale utfordringer som setter selve demokratiets bærekraft på prøve og kan denne listeplasseringen.

Norge henger bare litt etter og blir langt på vei reddet av sitt US-dollaravhengige oljefond, men ville ha vært i full krise uten dette.

New Zealand et forvarsel om norsk utvikling?

New Zealand var i en privilegert situasjon som slik Norge er i dag. Men, i dag forlater stadig flere innbyggere fra landet som også for 2024 rangerer som et ledende demokrati på demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit (EIU). Ikke på grunn av krig eller autoritært styre, men fordi kostnadene ved å bo der har blitt for høye. For hver tredje utflytter makter landet bare å lokke tilbake én med nye goder. Blant de som flykter er høyt utdannete med muligheter for jobb i andre land og unge som ikke tør satse sin fremtid på en nasjon hvor alle kostnader aksellerer.

Indiske Mint har lagd denne reportasjen:

Også Canada er sett på som et stabilt og velfungerende demokrati, men også her ser man tegn til institusjonell forvitring. Økonomisk har landet levd over evne i mange år, med høy privat og offentlig gjeld og en boligboble som truer stabiliteten. Samtidig har politiske institusjoner blitt mer polarisert, og sentralregjeringen har fått økt makt gjennom unntakslovgivning og krisehåndtering. I en situasjon hvor økonomiske utfordringer møter voksende mistillit til politiske eliter, svekkes bærekraften i det demokratiske systemet – ikke gjennom kupp eller åpen undertrykking, men gjennom gradvis slitasje på ansvarskulturen og folkets tillit.

Også store problemer for Storbritannia

På den andre siden av Nordsjøen kutter Storbritannia nå så kraftig i offentlige tjenester at det utfordrer hele samfunnsoppdraget. I USA blir statsapparatet gjentatte ganger lukket på grunn av budsjettkriser, mens velferd og infrastruktur forvitrer. I Norge – som fortsatt rangeres øverst på verdens demokratiindekser – øker presset på skattesystem, utgiftsnivå og forventninger til offentlig tjenesteyting. Tillit og ansvarskulturen er under høyt press eller bortimot ødelagt også i disse landene.

Som konsekvens øker polariseringen med daglig, fornyet energi fra en politisk skittkastingskultur blant våre fremste tillitsvalgte som liten og stor tar etter. Mange politikere søker løsninger i det ekstreme – enten det er sterkere statlig styring, nedsettende betraktninger av motparter, institusjonalisert fordreining og undergraving av fakta og politiske ytterpunkter.

Norske stortingspolitikere har, i en situasjon med ressursrikdom som minner om Venezuelas, eliminert velgernes mulighet til å delta i personvalget. Stortinget vedtok enstemmig i juni 2024 å fjerne velgernes personvalgmulighet til nasjonalforsamlingen ved å innføre lukket partiliste-valgsystemet fra høsten 2025. Slik ble 2024 et annus horribilis for norsk demokrati.

Løsningen for disse og andre demokratier i krise ligger imidlertid et helt annet sted enn i denne type politikerdreven politisk ekstremisme inkludert valglov-ekstremisme i Georgia og Norge.

Les mer: Politisk oligarki også i vestlige demokratier

Løsningen på demokrati-krisen er mer demokrati

Løsningen ligger i mer demokrati. Ved å styrke båndene mellom innbyggere kan innbyggerne delta i beslutningene, få økt forståelse for prioriteringen og bidra til nødvendig tillit, nøkternhet, ansvar og en mindre vond offentlig meningsbrytning.

Direkte demokratisk deltakelse går langt utover innbyggerinitierte folkeavstemninger og borgerforslag. Slik Oagal har skrevet til landets norske redaktører om, så er deliberative prosesser sentralt. Hvis politikerne med noe troverdighet skal kunne hevde å være folkets representanter, må de å tørre å la folket være med – ikke bare hvert fjerde år, men også mellom valgene. Selv om mulighet til å utstede nyvalg har sin nedside, som alt annet, utgjør dette en nødvendig sikkerhetsventil. I disse dager ser vi utslaget av mangelen på dette i Georgia.

Noe av det som må gjeninnføres er prinsippet om at staten er en felles husholdning, ikke en ønskebrønn.

For demokratiet faller ikke nødvendigvis brått sammen i møtet med ekstremisme. Det forvitrer i stillhet eller ved ikke å ta lærdom av den typer kriser i land som Venezuela, Argentina og Polen som nå ser ut til å innta land som er ubehagelig kulturelt nære vårt eget inkludert New Zealand, Canada, Storbritannia og USA.

Noe av det som må gjeninnføres er prinsippet om at staten er en felles husholdning, ikke en ønskebrønn.