Oagal ser på valgloven.
Demokrati er per definisjon et politisk system hvor folket bestemmer. I prinsippet kan folket bestemme gjennom direkte demokratiske prosesser og ved representativt demokrati. Norge har kun et representativt demokrati hvor folket sender sine representanter til nasjonalforsamlingen Stortinget.
Eller?
Stortinget skriver på nettstedet sitt at “gjennom valg utpeker folket politikere som deretter fatter beslutninger på folkets vegne.”
Påstanden er en gjengs oppfatning, men blir ikke mer sann av den grunn. Innbyggerne i Norge stemmer nemlig ikke på personer, men på partier.
I juni 2017 ble Valglovutvalget nedsatt på bakgrunn av behovet for høy tillit til politiske institusjoner er nødvendig for å ha et velfungerende demokrati, at de som velges representerer folkets vilje, og at valget foregår korrekt og på en tillitsvekkende måte. Utvalget fikk i mandat å bidra gjennom sitt arbeid til å sikre gode rammevilkår for demokratiet også i kommende år.
Men, dette mandatet ville verken regjeringen eller Stortinget etterleve.
Resultatet av utvalgets arbeid er publisert i Norsk offentlig utredning (NOU) 2020: 6 Frie og hemmelige valg. Flertallet (alle unntatt ett medlem) mente at det burde innføres reelt personvalg ved stortingsvalg (side 23). Det hører med til historien at også forrige valglovutvalg foreslo (NOU 2001: 3) å innføre en ordning med et moderat innslag av personvalg ved stortingsvalg,
Men, forslaget fra det nye valglovutvalgeet var fjernet da regjeringens politiske styrte forvaltning hadde fått sagt sitt i lovforslaget Prop. 45 L (2022-2023) Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven).
Regjeringen ved Kommunal og distriktsdepartementet fastslår at den gamle valgloven (§ 7-2 første ledd) åpner for at velgeren ved stortingsvalg kan endre rekkefølgen kandidatene er satt opp i på stemmeseddelen i en form for svakt personvalg. Men, departementet (side 92) “mener det er prinsipielt uheldig at velgerne i dag gjør endringer på stemmeseddelen som i praksis ikke får noen betydning.[…] Departementet mener at det likevel bør videreføres at navnene til alle kandidatene på listen fremgår av stemmeseddelen, slik at velgerne kan se hvilke kandidater partiet har valgt å sette opp.”
Tydeligere kan det ikke sies at norske velgere stemmer på partier og ikke personer. I stedet for å bidra til å rette opp denne svakheten i valgene til det norske demokratiets nasjonalforsamling, innstilte departementet på fjerne den allerede svake personvalgsmuligheten.
Dette ble også Stortingets beslutning i lovvedtak 96 (2022-2023) som ble vedtatt 6. juni 2023, sanksjonert 16. juni samme år og ikrafttrådt 1. mai 2024 – i praksis med virkning fra stortingsvalget i 2025.
Dermed innførte landets fremste tillitsmenn valgsystemet lukket liste. Lukket partiliste-ordningen gir partiene sett under ett full kontroll med personsammensetningen til Stortinget, mens velgerne bare indirekte kan påvirke personvalget gjennom å stemme på et annet parti.
Slik befestet Stortinget at det norske folk stemmer på organisasjoner i det man må kalle et organisasjonsrepresentativt styresett og ikke et representativt styresett. I stedet for å styrke den svake personstemmeordningen ble den i stedet helt fjernet.
Men, det er ikke dette vedtaket alene som gjorde 2024 til et horribelt år for det norske demokratiet og vil føre til at 2025 blir en hyllest til det gamle og bestående.
I Norge har vi en rik flora av småpartier. For personer og grupper som uti livet ser behov for endringer i nasjonal politikk – snakke etablissementet i mot – er det nærmest utenkelig å skulle starte et politisk karriereløp i eksisterende partier. Disse karrierene starter normalt i ungdomsårene og har utviklet seg til en yrkeskarriere som politiker. Alternativet blir derfor å starte nye partier – partier som gir innbyggerne en mulighet til å stemme nye personer inn i landets øverste folkeforsamling.
Å nå til topps som nytt parti er ingen lett sak. Anders Lange startet sitt eget parti i 1993. Det ble senere til Fremskrittspartiet og er blant de store i den norske nasjonalforsamlingen i dag. På en grønn europeisk partibølge så også Miljøpartiet de grønne dagens lys i 1988 og kom inn på Stortinget i 2021. Andre småpartier som i moderne tid har lykkes med å oppnå stortingsplass har senere forsvunnet inkludert Det nye folkepartiet på 70.tallet og Kystpartiet ved årtusenskiftet. Skjebnen til Pasientfokus gjenstår å se – partiet ble innvalgt fra Finnmark for stortingsperioden 2021-2025.
I en slik situasjon med tunge politiske karriereløp og utfordringer med å etablere nye partier så kunne man i et fritt og levende demokrati se for seg en forenklede muligheter for småpartier til å komme inn i nasjonalforsamlingen. New Zealand er blitt et viktig eksempel på at dette er mulig i moderne tid.
Men, en slik konkurranse ønsket ikke norske, etablerte politikere – eller deres politiske organisasjoner.
For listeforslag fra partier som er registrert i Partiregisteret, og som ved forrige stortingsvalg fikk minst 5 000 stemmer i hele landet, rekker det med underskrift av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for det valgdistriktet listen gjelder.
Andre partier – i praksis småpartier – er blitt lovpålagt å føre en dobbel valgkamp.
Deres listeforslag må nemlig være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet. Som om ikke det var nok, må partiene sikre seg at underskriverne ikke har underskrevet andre listeforslag. I praksis vil dette innebære å etablere en sikkerhetsmargin på kanskje ytterligere ca. 0,1 prosent.
Les også: Udir ønsker ikke å se utfordrerpartier ved skolevalg
Norge er en gjenganger på toppen av den såkalte demokratiindeksen fra forsknings- og analysevirksomheten til Economist. I demokratiindeksen for 2023 som ble utgitt i skjebneåret 2024 for norsk demokrati, oppnådde Norge topposisjon med 9,81 av 10 mulige poeng.
Den høye poengsummen er så godt som maksimalt antall poeng og beskriver kort og godt Norge som nærmest det perfekte demokrati – det må i denne sammenheng også nevnes at landet ikke har besluttende, men kun rådgivende, folkeavstemninger.
Kanskje er Norge best blant de beste demokratiene. I så fall må skalaen omgjøres etter det horrible året 2024. Da ble innbyggerne fratatt den allerede svake muligheten til personvalg og fikk vanskeliggjort muligheten til dette gjennom etablering av valglister for småpartier.
Eventuelt så må landet sendes et godt stykke nedover på listen, kanskje helt ned til gruppen Amerikas forente stater (USA) befinner seg: Feilslåtte demokratier.
Christian Sømme er Oagals redaktør og demokratiaktivist. Overalt i Norge og internasjonalt møter han mennesker som ikke kan assosiere seg med og føler maktesløshet overfor beslutningene til politikere, offentlig administrasjon og domstoler. Han har etablert Oagal som en uavhengig mediekanal for å dekke disse problemstillingene, oppsummert som «reelt demokrati». Sømme har vært tillitsmann, by- og stedsutviklingsaktivist i en mannsalder, og demokratiaktivist som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) fra 2018 og med Oagal fra 2024. (Foto: Thomas Eckhoff)
0 kommentarer