Norge sliter med anti-demokratiske holdninger i politikk og offentlig forvaltning. Nye politiske partier blir holdt nede av gamle partiorganisasjoner i maktposisjoner, lov og rett-området har mange utfordringer, fylkeskommunene utgjør et dobbelt glavalag som innbyggere knapt aner hva gjør utover å nedlegge videregående skoler samtidig som direktorater utgjør et slags fjerde forvaltningsnivå, og politikere på alle nivåer oppfører seg mellom valgene som om velgerne har gitt dem monopolistisk – ikke representativ – makt.
Dette gir seg utslag i at bare noen få innbyggere får medvirke tilknyttet reguleringsplanarbeidet (hierarkiet er: kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner, områdereguleringer, detaljreguleringer) enda plan- og bygningslovens formålsparagraf 1–1 er helt tydelig på at alle berørte skal få medvirke.
For eksempel har Oslo kommune demonstrert dette ypperlig tilknyttet arbeidet med sin kommuneplanens arealdel. Oslo, som har vedtatt å være foregangskommune på medvirkning, fremla stort sett ferdigtygde planer for utvalgte deler av byen. I områder med flere titusen innbyggere deltok bare 30-40 personer med “medvirkning” til disse ferdige planene. Uansett så mente kommunen at den kunne krysse av for “gjennomført medvirkning” ved å kalle disse informasjonsmøtene for “informasjons- og medvirkningsmøter”. Etter skinnmedvirkningen var det knapt gjort endringer i planene som ble fremlagt.
I sin juridiske veileder for medvirkning skriver regjeringen ved Kommunal- og distriktsdepartementet følgende:
Enda beskrivelsen er tydelig og departementet i sin medvirkningsveileder også oppfordrer til tidlig medvirkning gjennom tidlighetsprinsippet, velger myndigheter på alle nivåer å opptre på tvers av lov og veiledning.
Dette kan indikere at myndigheter ikke er politiske styrte, men selvstyrte, enda det formelt sett er politikere som styrer Norge. Det kan også vise at politikerne ikke tar seg bryet med å styre myndighetene.
Resultatet blir uansett at det ikke blir gjennomført medvirkning i plansaker i god, demokratisk ånd og i samsvar med forarbeidene til plan. og bygningsloven. I et velfungerende demokrati hadde det ikke vært nødvendig med egne lovparagrafer om medvirkning i plansaker som for eksempel selve medvirkningsparagrafen i plan- og bygningsloven. Det hadde heller ikke vært nødvendig å innskjerpe medvirkningslovgivningen i den nye plan- og bygningsloven fordi det sviktet innunder den gamle. Men, enda begge deler er på plass svikter medvirkningen.
I realiteten blir innbyggerne også fratatt ytringsfrihet.
Les mer (doktogradsavhandling): Lillin Cathrine Knudtzon fastslår at politikernes håndtering av medvirkning avgjørende for planprosessers demokratiske legitimitet
Siden kunnskapen finns – blant annet gjennom omfattende forarbeider også om medvirkning tilknyttet plan- og bygningsloven – og loven er klar, så vil lovlydige innbyggere oppleve at saken er klar og at god medvirkning skal gjennomføres slik at de får bidra med sine idéer, kunnskap og synspunkter før planene er ferdige.
Slik er det imidlertid ikke. Oagal kjenner ikke til noen embedsmann eller politiker på riksnivå som er engasjert i å skape forandring i dene problemstillingen som i sum trolig utgjør det største, demokratiske sviket i Norge i dag. På lokalnivå er det politikere som er engasjerte i en periode. Men, kanskje fordi kamp for et velfungerende demokrati vil gå utover politikermakten, er det vanskelig for disse demokratitilhengerne å få gehør og holde motet oppe.
Oagal kjenner ikke til noen embedsmann eller politiker på riksnivå som fatter en handlingsorientert interesse for mangelfull gjennomføring av lovbestemt medvirkning. I sum utgjør dette trolig det største, demokratiske sviket i Norge i dag.
En del av sviket er at forvaltning og politikere mener at innbyggere flest skal delta i høringer, enda medvirkning er konseptet som skal brukes overfor innbyggere og høringer er metoden som skal brukes overfor profesjonelle med ett unntak som fremkommer av regjeringens juridiske veileder om medvirkning – nemlig som et verktøy som brukes helt til slutt:
Myndighetene gjennomfører dessuten ikke medvirkning tilknyttet utarbeidelse av planprogrammer for reguleringsplaner, men inviterer bare til høring . De viktige planprogrammene beskriver hvordan planarbeidet skal pågå inkludert opplegget for medvirkning. I Skøyen-saken påpekte Oslo kommune Kommunerevisjonen at loven ble brutt i forhold til at gjennomføring av medvirkning skulle beskrives i planprogrammet, uten at det medførte endringer. Statsforvalteren er var i hovedsak enig med Oslo kommune Plan- og bygningsetaten om at medvirkningen var gjennomført godt nok – altså ikke enig med kommunerevisjonens konklusjonen som senere ble vedtatt av Oslo bystyre.
Til slutt i alle kommunale plansaker er det by- eller kommunestyrer som gjør vedtaket. Paradoksalt nok kommer de så sent inn at de har få eller ingen muligheter til å innvirke – bare alt ansvaret.
Dersom de hadde jobbet proaktivt ved å legge lov, juridisk veileder og medvirkningsveileder til grunn ville de ha kunnet styrt fra begynnelsen. I stedet har kommunepolitikere gjort seg selv til skyteskive, kanskje uten riktig å forstå det selv. Skytsen de får i media og annen offentlighet gjør det mindre fristende å delta i politikken eller ha åpen dialog med velgerne.
Les også: Plansmier kan brukes som deliberative forsamlinger på planområdet
Det er også en kjent sak at politikere og politisk ledet administrasjon kjemper seg i mellom om makten. Politikere – inkludert vanlige folkevalgte som bruker fritiden sin på vervet – vil gjennomgående ha saker til politisk behandling, mens administrasjonen (som er lønnet på heltid) ofte vil ta beslutningene selv.
Dette medfører også at politiske vedtak som at Oslo kommune skal være foregangskommune på medvirkning, Oslo skal sikre reell medvirkning tilknyttet innhold i kommuneplanens arealdel som vil ha store konsekvenser for lokalmiljøet og Oslo bystyre ber byrådet utrede mulighetene for bydelen som medvirkningsvertsskap (side 20) ikke er verdt papiret vedtaket er skrevet på (eller de digitale pdf-ene langt inni e-innsyn ingen noensinne vil finne) fordi vedtakene ikke blir fulgt opp.
Saken i Oslo med kommunerevisjonen viser at også kontrollorganene svikter. Kommunerevisjonens oppdragsgiver er kommunens kontrollutvalg hvor det sitter politikere. Politikerne må ligge lavt i forhold til brudd på etikk og lov som de ser fordi de kanskje har partifeller som leder kommunen gjennom ordfører eller byråd, møter eks-politikerkompiser i administrative stillinger eller ikke vil etablere en maner med for strenge ord fordi de selv håper å komme i en ledende posisjon hvor de kan bli utsatt for det samme.
Folket mangler kontroll med de folkevalgte også fordi ombudene svikter. Statsforvalterinstitusjonen utgjør ett av folkets ombud som svikter – ombud som knapt uten unntak blir ledet av politikere (en gang politiker, alltid politiker).
Les også: Statsforvalter lot engelsk fotballspiller få fiske i lakseelv som var stengt for alle andre
Et annet er Sivilombudet som også er (eks)politisk ledet og følger ikke opp medvirkningen på noen proaktiv måte. I en relativt nylig sak la Sivilombudet forvaltningsloven til grunn: Ville det spilte noen rolle om medvirkningen ikke var droppet? I den aktuelle saken var svaret “ja”, men i alle de tusenvis av andre sakene så er ombudet fraværende.
Les mer: Audun Engh om direktedemokrati i stedsutviklingen
Ombudenes atferd er bakgrunnen for at Oagals redaktør Christian Sømme ble Medvirkningsombudet (selvutnevnt) med medvirkning.no som nettsted. Mange av lenkene i artikkelen du eser er til saker på denne nettsiden.
Medvirkningsombudet (selvutnevnt) er et demokratiaktivistisk tiltak for å synliggjøre det demokratiske underskuddet innenfor medvirkning etter plan- og bygningsloven. Siden utfordringene på dette området er symptomatiske for hele samfunnet er Oagal.com blitt etablert.
I den store medvirkningssaken – hvor lovbrudd er blitt akseptert forvaltning – ser heller media sjeldent verken det lille eller store bildet. Stavanger Aftenblad tilhører en liten gruppe sammen med Akersposten som har gitt problemstillingen spalteplass.
Forskningsinstusjoner er også sjeldent på banen og har utfordringer med å skille mellom lovbestemt medvirkning og andre direktedemokratiske virkemidler. Myndigheter og politikere leser enten ikke eller er selektiv i anvendelse av forskningen som faktisk foreligger, hvorav en del er tilgjengelige på forsiden av medvirkning.no.
Lillin Cathrine Knudtzon er blant forskerne som har publisert flere vitenskapelige artikler og fastslår i doktorgradsavhandlingen sin politikernes håndtering av medvirkning avgjørende for planprosessers demokratiske legitimitet.
Christian Sømme er Oagals redaktør og demokratiaktivist. Overalt i Norge og internasjonalt møter han mennesker som ikke kan assosiere seg med og føler maktesløshet overfor beslutningene til politikere, offentlig administrasjon og domstoler. Han har etablert Oagal som en uavhengig mediekanal for å dekke disse problemstillingene, oppsummert som «reelt demokrati». Sømme har vært tillitsmann, by- og stedsutviklingsaktivist i en mannsalder, og demokratiaktivist som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) fra 2018 og med Oagal fra 2024. (Foto: Thomas Eckhoff)
0 kommentarer